onsdag 25. juni 2014

Forsvarer lærere skolen eller seg selv?

Vi har en fagforening som ikke klarer å forsvare læreryrkets egenart, verken utad eller opp mot forhandlingsmotstander. Vi har en fagforening som har anbefalt oss å stemme ja til en arbeidstidsavtale som gir skoleleder anledning til å binde oss til arbeidsplassen like mange timer i uka som andre kommuneansatte. Endelig nærmer vi oss et normalt arbeidsår med normal ferie og normal arbeidstid som alle andre. Det skulle bare mangle.

Det må være et stort spørsmål for de fleste andre arbeidstakere at ikke lærere - som alle andre - kan godta å være på jobb like mange timer og uker som et standard årsverk legger opp til. Hva er det med lærere som gjør at vi ikke kan være på jobb 8 timer pr dag? Hva er det med lærere som tror vårt yrke er noe mer krevende enn alle andre yrker? Hva er det som gjør at vi tror vi kan holde på en ferieordning som er helt vanvittig sammenlignet med en hver annen ferieordning? Det vil si - helt "vanvittig" er den jo ikke. Vi kan kanskje heller sammenlignes med skiftarbeidere som har friperioder for å ta seg inn - enn med kontorarbeidere som har arbeidsoppgavene knyttet til en pc og en pult. Vårt arbeid handler nemlig ikke først og fremst om det som foregår ved en pc og en pult. Selv om det altså er denne pc'en og pulten vi i større grad skal bindes til. Arbeidet vårt handler om elevene.

Som de fleste andre arbeidstakere som frivillig har valgt et yrke, ønsker vi å gjøre en god jobb. Jobben handler om å gi elevene god undervisning, om å ha tid til å følge dem opp, komme forberedt til time om å legge til rette og ta seg av. I takt med samfunnets endringer og stadig høyere krav - ikke bare i læreryrket - men i de fleste andre yrker - merker også både vi og elevene økende press. Vi møter opp mot 100 ulike elever gjennom dagen som trenger hjelp med ulike ting. For mange av dem er faglige utfordringer de minst betydningsfulle. Mange elever kommer til skolen uten matpakke, uten å ha gjort lekser og de bekymrer seg over foreldre, over hverdagen og de savner både voksenkontakt, grenser og omtanke. For andre oppleves skoledagen som et eneste langt gjest - nettopp i mangel av faglige utfordringer. Læreren skal forsøke å ta vare på alle - uavhengig av hva den ene eleven trenger. Lærerens oppgave er å forsøke å ruste elevene for et langt videre liv i utdanning- og yrkesliv. Faglig og sosialt.

Frafallsstatistikken i videregående er skyhøy og økende. Vi presterer alt for dårlig sammenlignet med andre land i OECD og de nasjonale prøvene gir grunn til bekymring, selv om mange forsøker å dekke over og bagatellisere virkeligheten. Fire av fem lærere sier de har hatt elever de siste tre årene som har psykiske vansker og som de mener trenger hjelp. All forskning tilsier at det læreren er den aller viktigste faktor for elevenes utvikling. Derfor tilsier all logikk - i hvert fall for KS - at om læreren er mer på skolen og altså mer sammen med elevene, så vil skolens utfordringer løses av seg selv. Utfordringen er bare at vi allerede er overlesset av arbeidsoppgaver. Vi skal ikke bare være læreren som gir elevene god undervisning. Vi skal også ta tak i andre utfordringer. Vi skal kartlegge, dokumentere, sende bekymringsmeldinger, henvise, samarbeide, evaluere og vi skal selv bli evaluert. Etter resultatene i skolen å sømme, er det temmelig åpenbart at vi lærere ikke gjør jobben. Vi forsvinner ut døra samtidig med elevene, ferierer hele sommeren og gir strengt tatt blaffen i det hele.

Jo, slike lærere finnes. Som i det finnes uengasjerte arbeidstakere i alle andre yrker. Likevel tør jeg påstå at det i læreryrket mer enn i noen andre yrker kommer til syne om man slurver, tar lettvintløsninger eller ikke gjør en god nok jobb. Elever er generelt en gruppe mennesker som vet å si fra - og foreldre stiller også stadig høyere krav til oss. De forventer at vi informerer om hva vi holder på med, legger til rette for akkurat deres barn og det kan de med rette forvente. Samtlige elever har krav på tilpasset opplæring, og om foreldre ikke selv følger opp, er det vår jobb å gjøre det likevel. Og sånn holder vi på. Som best vi kan. Det vi ikke rekker gjennom arbeidsdagen, tar vi igjen på kvelden. For det er oss selv det går ut over om vi kommer uforberedt til time. Det er elevene våre det går ut over om vi skur av pc'n og lar være å skru den på igjen før neste dag. Og det er elevene det går ut over om vi tar oss fri hele helgen fordi vi ikke lenger kan avspasere de formiddagstimene lørdag og søndag vi trenger for å komme oss gjennom enda en rettebunke. Det er elevene det går ut over.

Dermed er det elevene det går ut over at vi tvinges inn i en arbeidstidsordning som i mindre grad lar oss gjøre jobben den tiden av året skoleelevene er på skolen. Det er elevene det går ut over at vi kommer til å begynne å telle timer "som alle andre arbeidstakere" og at vi lar være å gjøre det vi ikke rekker før klokka er fire. Det er elevene det går ut over at vi må planlegge undervisning på enkelts mulig måte, gi lettvinte faglige tilbakemeldinger og la være å ta tak i utfordringer vi ser trengs. Av en eller annen grunn har verken vi lærere eller Utdanningsforbundet klart å kommunisere for omverdenen hvorfor vi protesterer mot arbeidstidsavtalen. Det handler ikke om at vi ønsker å jobbe minst mulig. Det handler om at vi ønsker å jobbe mest mulig. Derfor er det ekstremt provoserende at det antydes at lærere protesterer fordi vi vil verne om egen fritid og ferie. Stemningen på lærerrom i landet er nettopp dette: Nå skal vi begynne å telle timer. Nøyaktig som arbeidsgiver ønsker. Vi skal telle timer og vi skal skru av pc'n når klokka er fire. Vi skal ta oss fri hele helgen "som alle andre arbeidstakere". Dermed får KS de lærere de ønsker. Samfunnet får den skolen vi fortjener.

fredag 16. mai 2014

Jeg trenger en husmor!

Til lykke med 17. mai!
Jeg trenger husmor. Jeg trenger en som ordner opp, som tar tak og gjør alt det jeg selv ikke rekker. Jeg trenger husmor. En hjemmeværende husmor, faktisk, selv om jeg vet godt at de ikke finnes lengre. Misforstå meg rett. Vi vil jo ikke tilbake til kjøkkenbenken. Såpass har vi skjønt. Men en hjemmeværende husmor kunne vært noe. Litt sånn i skjul, så ingen vet at hun er der. En som gjør hva som passer meg, når det passer meg, så jeg selv kan holde på med viktigere ting. Være på jobb, for eksempel.

For vi er jo glade for et samfunn med samme muligheter for kvinner og menn. Spesielt nå når vi feirer Grunnlovsjubileum og all ting. Når vi feirer stemmerett og friheten i et samfunn hvor menn og kvinner har samme mulighet til å tjene penger, påvirke samfunn, politikk og arbeidsliv. For vi er jo glade for å kunne holde på med alt hva menn har vært alene om å få lov til. Glade for å slippe å være alene om å rydde fram, rydde bort, vaske klær, legge dem sammen, reparere dem, lage mat, lage matpakker, vaske opp, hjelpe til med lekser, finne fram 17.maiflagg og stryke skjorter. Vi er glade for å slippe å ha tid til å plante ut blomster, rake i hagen, ta i mot slitne små og hjelpe dem med å knyte skolisser. Vi er glade for å ha muligheten til å komme slitne hjem til slitne barn og rotete hus og nøye oss med at 17.maiforberedelsene blir å heise flagget. Dressbuksa er for kort, bunadsøljene er på ukjent sted og dessverre er 17. mai på en lørdag. Så hvem skal sove ut på søndag? Vi får mer hjelp av våre menn enn våre egne mødre fikk. Så hva klager vi over?

Jeg trenger en husmor! En hjemmeværende husmor, faktisk. Som kan ta tak i det jeg selv ikke rekker. Som sørger for at ungene gjør lekser før fotballtrening og ikke etter, som sørger for at de legger seg tidsnok, som husker å handle brød så frokosten ikke blir et eple på vei ut døra, og som sørger for å huske at både barnehagens og idrettslagets dugnad faller på samme dag. En som sørger for mette og uthvilte barn med skolesekken full av utstyr, nykvessede blyanter, deilig matpakke og tre bolleposer til helgens fotballcup. Derfor trenger jeg en husmor. En hjemmeværende en, faktisk, som kan gjøre alt jeg selv ikke rekker. Det hadde vært noe!

Kanskje holdt de på med noe disse kvinnene "som ikke var i jobb"? Jeg ønsker meg en sånn en. En sånn utryddet husmor som ikke en gang finnes på museum.

Jeg trenger en husmor. En hjemmeværende husmor, faktisk. En som ordner opp!

Gratulerer med dagen! Hurra for 17. mai - med eller uten nystrøket skjorte!

mandag 14. april 2014

Født feminist - mine tanker om Marta Breens bok.

Martha Breen: "Født Feminist" (2014)
Marta Breen tar i boka "Født Feminist" et oppgjør ved mange av vår tids kvinneideal. Forfatteren kommer med kritikk av tradisjonelle kjønnsroller, skjønnhetstyranni, romantisering av kjernefamilien og fokus på et perfekt hjem. Breen hevder vår generasjon unge er den første generasjon som framstår mer konservative enn sine egne foreldre,og forfatteren refererer til mange trekk både i debatten og i statistikker som bekrefter dette. Blant annet viser Breen til at flere kvinner tar mannens etternavn, at flere kvinner ønsker å la seg forsørge av menn og at flere kvinner jobber deltid. Her er kritikk av mange - blant andre media og først og fremst kvinnepressens fokus på utseende og kropp med artikler om cellulitter, "sidepupp", grevinneheng, "camel toe", slankekurer, tannstilling og helsefarlige dietter. Breen sammenligner - etter min mening med rette - det overfladiske i vår tid opp mot tidligere tiders utfordringer i helt vanlige kvinners liv. Både på egne, andre feminister og feministbevegelsens vegne savner Breen noe viktig og meningsfullt å engasjere seg i og brenne for. "Kan overfokuset på kroppene våre gå på bekostning av andre verdier, egenskaper og talenter?" spør hun. Det er vanskelig å unngå være bekymret for det samme.

Når jeg leser boken, ender jeg med å tenke at jeg har vært gjennom mange av de samme grubleriene som Breen. Jeg har vært oppgitt over det ytre fokuset, det materialtistiske, og jeg har savnet de virkelig grunnleggende debattene om samfunnet vårt og om hvordan det er å være kvinne i dag. Vi bruker tid, krefter og energi på å dele interiørtips, oppskrifter, hudpleie- og motetips - eller på å gi hverandre dårlig samvittighet over ikke å strekke til - og bruker mye tid på å debattere hva og hvordan kvinner bør disponere tiden sin og hva vi skal prioritere / nedprioritere og være opptatt av - i likestillingen og feminismens navn. Vår tids kvinnedebatt er på mange måter preget av det ytre, av det overfladiske og mangler den samme substansen som mødre og bestemødre var heldige å ta del i, mener Breen. Helt korrekt, mener jeg. Selv om jeg tør påstå at det er mange engasjerte, samfunnskritiske, spennende stemmer også i dagens kvinnedebatt - og det helt sikkert var kvinner som var opptatt av både det ytre og overfladiske på 70-tallet også.

Det viktigste Marta Breen etter min oppfatning gjør i boka "Født Feminist", er å minne oss på hva kvinnekamp, likestilling og feminisme virkelig handler om. Hun hyller innsatsen kvinner før oss har gjort, og tar et kraftig oppgjør med kvinner som ikke i større grad engasjerer seg eller bruker kreftene på de viktige tingene. Spørsmålet jeg likevel ikke får svar på i boka - kanskje er det også de Breen leter etter - hva er kvinners virkelige kampsaker i 2014? Hva er de viktige tingene?

Vi har offentlig finansierte barnehager, helsetilbud og ordninger rundt oss som legger bedre til rette for gode kvinneliv enn i noen andre deler av verden eller tidligere i historien. Når vi drar på spa-turer for å pleie oss selv, kjøper oss ting vi mener vi fortjener eller bygger karriere ved å markedsføre, selge eller kjøpe ting som andre kvinner trenger - eller ikke trenger - er det ikke nettopp dette idealet vi har blitt oppfostret i og forsøker å selvrealisere oss til? Å jobbe mindre - som Breen kritiserer - handler jo også om å tjene mindre, om å bidra til mindre forbruk og er kanskje en alternativ måte å være opptatt av framtida på? Men å jobbe mindre avfeies i "Født feminist" som å hylle husmorrollen. Dermed konkluderer boka med at våre mødres likestillingsideal lojalt må følges opp. Vi har litt av en arv å ta vare på!

På mange måter opplever jeg Breen - kanskje en smule paradoksalt - som en romantiker selv. En rød tråd gjennom boka er nemlig morens engasjement, morens møter på kjøkkenet og kvinnefelleskapet hvor syttitallskvinnene sørget for en samfunnsendring det er verdt å være stolt av i dag. De kjempet for retten til jobb, rett til selvbestemt abort og for tilgjengelige og rimeligere barnehageplasser. Vi, der i mot, holder på med ting som absolutt ikke er verdt noe eget kapittel i historiebøkene. Så - hva skal vi kjempe for i feminismens navn? Vi har høy utdanning, gode jobber og vi har råd til å la andre vaske huset vårt og maten kjøper vi ferdig. Hva skal vi bruke engasjement vårt på - som våre mødre og bestemødre gjorde? Hva skal få oss vekk fra duftlysene, fruktbitene og opp av badekaret? Vi vet mye om hva vi skal og ikke skal bruke tida vår på - men stemmer idealet for samtlige kvinner? Finnes andre verdier, egenskaper og talenter som ikke får plass, men som stemples som overfladiske og mindre verdige i dag - og i så fall hvorfor?

Med "Født feminist" har jeg fått en underholdende bok med humoristisk og lett kritisk blikk på vår tids håpløse kvinner og manglende engasjement. Jeg kjenner mange som vil lese boka og nikke gjenkjennende i Breens tanker og kritiske blikk på  kvinner rundt seg. Dermed virker den helt sikkert samlende for andre som er født feminister. Akkurat som Marta Breen ønsket seg. Likevel savner jeg et nysgjerrig blikk og refleksjoner rundt hvorfor det stadig finnes kvinner som velger tradisjonelt - handler det bare om manglende bevissthet - eller kanskje tvert om det motsatte? Og hva med å se på sammenhengen mellom et ideal som i stor grad handler om selvrealisering - og de uendelige mange måtene å belønne og sette pris på oss selv på - henger de også kanskje sammen?

Boka framstår trygg og gjenkjennende for tradisjonelle feminister, for unge kvinner av sin / vår generasjon som lever opp til mødrenes ideal om fulltidsarbeid og barnehageomsorg og som mener det er den eneste veien mot et likestilt samfunn på kvinners premisser. Her er kritikk av de overfladiske, materielle, substansløse livene vi lever - men også av tradisjonelle, konservative livsvalg med ønske om å jobbe mindre for å ha mer tid til barn. Dermed er det mye kritikk i boka - kanskje ikke så underlig? Det skal litt til å leve opp til Marta Breens kvinneideal - men mange gjør det - og denne boka er for dem.

lørdag 5. april 2014

Hva er det med oss damer?

Faksimile fra forrige debatt om late, umoralske norske kvinner.
Det er ikke veldig mange uker mellom hver gang det dukker opp en omfattende artikkel - eller en mindre kommentar om "dagens kvinner". Media vet veldig godt, at om deltid, fulltid, baking eller blogging settes på agendaen - da våkner kvinner og debatten er i gang. Hilde Harbø bidrar i lørdagens Aftenposten etter avisens egen overskrift om kvinners høye og økende sykefravær. "Hva er det med oss damer?" er spørsmålet. Ved siden av skal leseren ta stilling til om «kvinner har lavere arbeidsmoral enn menn?" Media skal provosere, men helt ærlig vet jeg ikke om jeg gidder. For både artikkelen, kommentaren og kommentarfeltet er full av myter om dagens kontra tidligere tiders kvinner. Og som Susanne Kaluza ganske riktig påpeker i intervjuet i Aftenpostens hovedsak; "om kvinner har en slappere holdning til sykemelding, er det fastlegenes praksis vi må se på. Det er de som sykmelder."

For hva er fakta i debatten? Fakta er at på 70-tallet hadde menn og kvinner om lag samme sykefravær. I dag er kvinners sykefravær 60 % høyere. Norske kvinner har det høyeste sykefraværet i verden. Professor Arnestein Mykletun mener det har utviklet seg en kjønnsforskjell i holdning til sykefravær. Tidligere har LO-leder, NHO-sjef og også Spekter-sjefen fra bildet over, mer enn antydet at norske kvinner er late. Fakta støttes opp av enkeltfortellinger i dagens Aftenposten-artikkel. Vi er ikke bare late. Vi er også umoralske. I artikkelen presenteres vi for fulltidsarbeideren som mestret hverdagen på 70-tallet kontra karrierekvinnen som gikk på en smell på 2000-tallet.

I rettferdighetens navn kunne man like gjerne farget artikkelen med den hjemmeværende lykkelige husmoren fra 70-tallet og den fornøyde fulltidsarbeideren fra 2000-tallet, men det ville naturligvis ikke gitt den samme stereotype bekreftelsen; Forrige generasjons flinke kvinner opp mot dagens mislykkede. De hardt arbeidende og likestilte mødrene våre - og oss som føler oss presset til å bake og pynte ungenes matpakker - hvorpå "vi velger sykemelding for å ha krefter til å henge med på alt utenom jobben". Jeg kjenner at jeg grøsser over den nedlatende holdningen til en hel generasjon kvinner som strengt tatt forsøker å få hverdagskabalen til å gå opp - om enn under et annet ideal enn på 70-tallet.

For skreller man sykefraværet ned - har Norge den høyeste andelen kvinner i yrkesaktivitet i verden. Vi er raskere tilbake i jobb etter fødsel enn både mødre og storesøstre. Tidsbrukstatistikker viser at norske småbarnsfamilier har totalt sett mindre tid til arbeidet hjemme enn den gjennomsnittlige 70-tallsfamilien. Kvinner jobber mer og tjener mer penger. Menn jobber mer hjemme og tjener enda mer penger. Det fulle ikke-inntektsgivende årsverket mange familier hadde til arbeidet hjemme for én generasjon siden, har forsvunnet fra statistikkene. Men har arbeidet forsvunnet - eller er det det vi ser i en økende sykefravær?

Omsorgsarbeid, husarbeid, vedlikeholdsarbeid, matlagning handler for de færreste i hovedsak om å pynte flotte muffins, skjære ut nydelige matpakker eller stryke barnas klær. Det handler om å lage middag, om å hoppe over både husvask og rydding fordi jobben krever sitt, om å måtte kjøpe nytt fordi man ikke har tid til å rydde bort eller lete etter det gamle. Selv om menn ganske riktig bidrar langt mer med dette arbeidet enn sine egne fedre - har de ikke koner som tar fatt på arbeidet utenfor huset når overskuddet har kommet tilbake. Dagens menn og kvinner forventes å fortsette nøyaktig som før på jobb - uavhengig av om vi blir ett, to eller enda flere barn i husholdningen. Kanskje er det noe av dette vi ser i økene sykefravær? For er vi mer syke – eller forsøker vi å leve helt vanlige liv?

Arbeid som tidligere ikke var synlig verken i BNP eller negativt gjennom sykestatistikk - kan i dag i større grad kan måles, på godt og vondt. I debatten trekkes det fram at kvinner har høyere sykefravær, men i rettferdighetens navn har vi altså også langt høyere yrkesdeltakelse sammenlignet med den gjennomsnittlige 70-tallskvinnen. Selv om dagens fulltidsideal oppleves høyst levelig for mange kvinner, er det altså mange som opplever det krevende. Er det ikke verdt å stille spørsmål ved ut over at vi er late og umoralske? "Sykt flinke jenter", skriver Lege Gisle Roksund. Kvinner må senke ambisjonene er oppfordringen, og Roksund framstiller kvinnen: "All tilgjengelig tid er planlagt i den minste detalj: det skal handles og fraktes, trenes og forberedes. Alt skal være på stell, og kun det beste er godt nok. Barna skal transporteres hit og dit, underholdes, stimuleres og vartes opp på alle mulige måter". Jeg kjenner meg lite igjen i beskrivelsen, og jeg har ikke perfeksjonister rundt meg heller. Det er slitsomt å være mor en hektisk time om morgenen og noen få enda mer slitne timer om ettermiddagen. Det samme er det for menn. Om ikke denne utfordringen kan løses ved å jobbe mindre en periode av livet - hva er alternativet?

Les også: "Sykt flinke jenter", Gisle Roksund

Enten kvinner velger å jobbe deltid, eller kvinner "velger sykmelding" - eller kanskje mer riktig framstilt; strekker seg så langt for å få til det vi vet er forventet at vi til slutt ikke klarer mer – er det mer et symptom på at hverdagsideal det ikke er alle forunt å mestre, enn at det er den enkelte kvinne det er noe galt – eller sykt - ved. Å antyde at økende sykefravær skyldes et generelt behov for å pynte kunstferdige matpakker eller «å holde fast ved gourmetklubber, veskeshopping og kontinuerlig ominnredning» som Harbo skriver - er med på å skape myter om dagens kvinner som fordummer kvinners reelle hverdagsutfordringer istedenfor å ta dem på alvor. Hvorfor skrives ikke debattinnlegg om menns "generelle behov for å bygge kunstferdige stereoanlegg, holde fast ved lønningspilsen eller kontinuerlig fotballtitting"? Fordi da blander debatten seg inn i mannens fritid - og det er vi forsiktige med. Kvinnens hverdagsliv, prioriteringer og valg skal likevel rives fra hverandre og gjennomanalyseres. Så hva er det med oss damer?

For 70-tallskvinnen en periode av livet hadde nok med å følge opp egne syke eller pleietrengende barn eller familie, ble hun ikke fanget opp i noen sykestatistikk. Om hun var hjemme til lenge etter at barna hadde begynt på skolen ble hun ikke framstilt som verken lat eller umoralsk.  Om 70-tallskvinnen hadde en dårlig dag etter en natt uten søvn kunne hun ta det rolig uten å måtte ringe jobben og beklage. Om hun brukte en helt vanlig onsdag på å bake og hente overskudd, var det ingen som brydde seg. Hun gjorde bare jobben sin.

Dagens småbarnsfamilier klarer seg ikke på én inntekt som mange av våre foreldre. Vi kan ikke jobbe deltid - i frykt for å miste pensjonspoeng og vi kan ikke bli syke - vi får jo enda mer hjelp enn mødrene våre! Og siden det støttes i statistikken at menn bidrar mer hjemme, fortsetter debatten å handle om cupkakes, frukt og interiør – der den burde handle om de helt reelle hverdagsutfordringene til dagens unge både menn og kvinner. For menn står i mange av de samme utfordringene - og om ikke underlig ser vi snart også menn som sitter hos legen og opplever det krevende å henge med. Kan de trappe ned på jobb? Mest sannsynlig ikke. 

Man kan gjerne forsøke å sammenligne dagens sykefravær med 70-tallets - men særlig reelt blir det dermed ikke. 

Utfordringen er at når dagens kvinner ikke får det til, angår det offentligheten og dermed fortsetter debatten . Det er ikke idealet det er noe galt med, det er den enkelte kvinne: overambisiøs, perfeksjonisk, "flink pike" - eller lat, umoralsk og svak. Forklaringsmodellen: "å ta ansvar for eget liv - egne prioriteringer, egne valg - om enn i strid med det idelle" - brukes sjelden. Enten det er den enkelte familien som tar den økonomiske byrden ved å lempe på et inntektsideal langt høyere enn på 70-tallet - eller det er velferdssamfunnet som betaler gjennom sykepenger - er det kvinnen som blir syndebukken. Vi er late om vi velger deltid, og umoralske om vi blir sykmeldte - eller vi "har sykt høye krav til oss selv". Hvor "sykt" er det egentlig? Vi får det bare ikke alltid til.

Vi jobber langt mer utenfor huset enn egne mødre - og langt mer i inntektsgivende arbeid enn kvinner i noen andre deler av verden. Ofte er det kvinner fra en generasjon hvor mange av kvinner jobbet hjemme flere år av livet som uttaler seg - og det er menn fra samme generasjon. Enten har de blitt professorer, LO-leder, NHO, sjef, toppolitikere eller leder av arbeidslivsorganisasjonen Spekter. De har fått det til! Og ser ned på oss som kommer etter og strever. Vi er umoralske, late, overambisiøse. Så ja, jeg spør som Harbo: "Hva er det med oss damer?" Ikke rart mange av oss omfavner boka fra et friskt pust av en karriérekvinne fra vår generasjon; Anita Krohn Traaseth. Hennes budskap mellom to permer - enten man lever opp til det ene eller det andre idealet treffer i hvert fall hjertet mitt: "Godt Nok for De Svina".

lørdag 8. mars 2014

Min appell på Kvinnedagen, rådhuset 8. mars

Rådhuset, 8. mars 2014.

Takk for invitasjon!

For få dager siden leste jeg kronikk om at kvinner som ikke får til fulltid i kombinasjon med småbarnstid raner andre kvinners tid med sine barn. Ranet jeg tid fra andre kvinner da jeg var fulltid hjemme? Sjøl opplevde jeg at jeg endelig hadde tid til å gjøre jobben min. Med litt mindre stress, med litt mer tid. Jeg hadde tid til å lage middag! Jeg hadde den tiden noen ekstra måneder av livet som min egen mor hadde i flere år av vår oppvekst. På 70-tallet ble kvinner kritisert om de ønsket å jobbe. Vi blir kritisert om vi ikke klarer det fulltid som før uavhengig av om vi får en, to tre eller fire barn. Var det målet med kvinnekampen? Er vi på riktig kurs?

I vårt samfunn har jo vi de aller beste ordninger som finnes. Vi har mye bedre ordninger en ellers i verden. .- og ikke minst mye bedre ordninger enn både mødre og bestemødre. Vi har permisjonsordninger, barnehager, fedrekvote, papper som hjelper oss, sykepenger. Vi har ALT lagt til rette for å kombinere hjem, familieliv og jobb. Likevel fikk jeg det ikke til.

Jeg fulgte alle råd som man leser – gjerne i likestillingens navn – at man skal: Man skal blåse i om det er rotete, lage enkel middag, ta enkelt på husvasken – gjerne sette den bort. Man kan kjøpe tjenester, hoppe over, det skal være lettvint, overfladisk og hastverkspreget. Alt i beste mening – for å legge til rette for at man kan fokusere mest mulig på den jobben der ute – som jo tross alt er viktig. Både i likestillingen, kvinnesaken og i samfunnets navn.

Og jeg gjorde så godt jeg kunne. Ble god på både hastverk, lastverk og stress – for jeg har jo opplevde at å være på jobb er viktig. Muligheten til utdanning og muligheten til jobb. Om jeg hadde hatt mulighet til å stå her i 1974: som småbarnsmor for å kjempe for å jobbe som mannen min kan. Men jeg står jo ikke her i 1974. Jeg står her i 2014 og uansett hvordan arbeidslivet legger til rette og uansett hvordan vi betales i permisjonstida eller ikke – ER jobben med å ta seg av barn - små barn, større barn – det er en jobb i 2014 som det var i 1974. Vi skal bare ikke bruke tid på den. Hvorfor ikke?

Den jobben det er - opplever jeg at det alt for stor grad blir snakket om - som noe som er et hinder for det viktige. Det mener jeg handler om politikk. At kvinner og menn blir stimulert til å bruke mest mulig tid på den inntektsgivende jobben og minst mulig tid på den jobben som foregår på ungenes side av dørstokken. Den som ikke gir oss inntekt. Jeg trur ikke det gir oss gode liv, meningsfule liv, ungene en god barndom, samfunnet vårt det gode fundamentet som ungene våre trenger at vi gir dem.

Ungene våre trenger å se at vi jobber – gode forbilder. Men de trenger også at vi har tid til dem. Gis vi tid? Hva med voksne i barnehage og skole – har vi tid? Så: gjennom året mens yngstemann sov i vogna og etter at ungene var lagt for kvelden begynte jeg å lese: Når kom vi dit? Når kom vi dit at tradisjonelt kvinnelige arbeidsoppgaver – i kvinnesakens navn blir framstilt som mindre viktige, samfunnsnyttige og verdifulle?

Derfor er jeg utrolig glad for å få snakke om dette på nettopp kvinnedagen. For tradisjonelt har kvinnedagen blitt brukt til å kjempe for å legge til rette for kvinner i yrkeslivet. Ikke på å snakke om hjemmesfæren. For tretti år siden, var jo kvinners selvsagte plass og utgangspunkt det arbeidet jeg plutselig savnet – det som foregikk med egne små. Det har ikke vært noe behov verken å snakke om, kjempe for eller legge til rette for arbeidet på ungenes side av dørstokken. Men selvfølgelig opplevde jo kvinner både på 70, 80 og 90tallet at det var en fantastisk, meningsfull og viktig tid de hadde da de hadde med muligheten til å følge opp og legge til rette for egne små barn. Tid vi ikke skal tillate oss.

Menn og kvinner har alltid jobbet. For barna, for fellesskapet og for samfunnet. Mine besteforeldre jobbet på gård og arbeidslivet handlet ikke akkurat om å «realisere seg selv» eller «bygge karriere». Det handlet om å jobbe for å ha mat på bordet og tak over hodet. Bestemors arbeidsinnsats ga ingen inntekt, men det var det minste problemet. Det gjorde ikke bestefars heller. Bestemor satte sin ære i å handle minst mulig. De få pengene de tjente på å selge tømmer, ble brukt til å handle sukker, tobakk og gjær. Resten ordnet de selv. Men min mor var mest glad i «kjøpemjølk» som hun kalte det – og fik innimellom lov til åkjøpe melk istedenfor å drikke rett fra kua.

De brukte alt de hadde, reparerte og satte i stand. Vi kjøper nytt istedenfor å reparere gammelt. Vi kjøper nytt fordi vi ikke finner igjen det storebror brukte. Vi køper nytt fordi viikke har tid til å rydde bort det gamle så vi finner det igjen. Det går fortere å kjøpe nytt enn å reparere. Bruk og kast. Vi har mer penger enn tid. Hvorfor skårer likevel kvinner i dag lavere på barometer som måler lykke og livskvalitet enn de gjorde på syttitallet? Har vi gitt fra oss noen av arbeidsoppgavene som gir mening i livene våre?

Utfordringen med min bestemors måte å leve livet sitt på var jo ikke at hun ikke jobbet. Det var at hun ikke tjente penger. All inntekt fra arbeidsfellesskapet på gården ble ført på mannen. Enkle lover kunne endret dette, men siden mannen tjente penger – og noen brukte penger som maktmiddel – ble det viktig å legge til rette for at kvinner kunne tjene penger selv. Det er vi glade for i dag!

Da husholdsarbeidet ble enklere og modernisert på 60 og 70-tallet og kvinner fikk overskudd av tid – naturligvis ville de ut å bruke seg i yrkeslivet. Men har pendelen svingt for langt? Når kvinner nærmest må forsvare retten til å sette yrkeslivet til side en del av livet? Må man må fjerne seg mest mulig fra det tradisjonelt kvinnelige for å være en verdig kvinne i dag? Det kunne da umulig være målet.

Både hjemmearbeid og yrkesliv har blitt langt mindre krevende siden besteforeldrenes tid. Likevel klager vi over at vi er slitne? Yrkesliv med teknologiske framskritt, hjelpemidler, arbeidsmiljølov og avspaseringsordninger. Var ikke mye av det på besteforeldrenes tid. Men hadde de noe annet? Og sammenlignet med 70-tallet – er arbeidet hjemme likevel kanskje mye det samme i dag som da. Det tar tid å følge opp. Lage mat, rydde, reparere, hjelpe med lekser og hente overskudd. Tidsbrukstatistikker viser at våre menn og kvinner har langt mindre tid med egne barn enn egne foreldre. Målet var jo at menn skulle få mer tid. Men de jobber jo nøyaktig like mye som sine fedre i tillegg er det jobb når de kommer hjem. Som egne fedre slapp.

Vi forsøker å presse et helt årsverk med hjemmearbeid inn på en halvtime om morgenen og to timer om kvelden. Vi har et familieliv som foregår pr SMS. Har handlet. Kjøttdeig i kjøleskapet. Er hjemme klokka sju. Jeg opplever at vi stimuleres fra hverandre istedenfor å stimuleres sammen. Høye inntektskrav i samfunnet, skyhøye boligpriser, materiell vekst. Naturligvis må vi jobbe fullt. Men alt dette handler om politikk. Som det også handlet om politikk at man nektet kvinner tilgang til yrkeslivet. Men man snakket sammen. Og endret samfunnet til det bedre.

I dag handler de største politiske ytterpunktene om fedrekvoten skal være ti eller fjorten uker lang. Vi krangler om fire små uker av et langt liv med en tid både menn og kvinner trenger og ønsker mer av. Menn kan ta førti uker permisjon – betalt! Og flere år av livet ubetalt, mens de har kvinner som forsørger seg. Men fordi menn ikke benytter muligheten kan ikke vi heller. Høye inntektskrav – vi må henge med!

I sin tid var det et mål med feminismen å bidra til et samfunn med mer plass for det tradisjonelt kvinnelige. Man tenkte verden ville bli et bedre sted og mer av det kvinnelige fikk plass. Det var nødvendig å kaste forkle og frigjøre seg fra kjøkkenbenken for å ta plass i posisjoner hvor man kan endre samfunnet. Men handler det bare om å legge til rette for at vi kan leve livene våre som menn tidligere gjorde? Eller handler det om at vi kan leve livene våre som oss selv?

For min del var det aldri noen plan verken å være hjemme eller å skrive bok. Men det mest frigjørende jeg har gjort i hele mitt liv var å takke nei til barnehageplass (selv om jeg hadde takket ja både en og to ganger). Å ta med ettåringen ut av barnehagen for å ha han på mitt eget fang, stå på kjøkkenet og titte ut på to små som lekte i snøen en helt vanlig onsdag formiddag og ta i mot eldstemann fra skolen før vi alle var utkjørt – var det aller beste året i mitt kvinneliv. Tid til å lage middag, tid til å rydde bort og hente fram, til å vente på at storesøster øver seg på å knyte skolisser og til å henge med i svingene.

I debatt for omtrent et år siden ble det argumentert mot kontantstøtten på 5000 kr med at det er kvinneundertrykkende å legge til rette for at kvinner kan ta seg av barna sine selv. Kvinneundertrykkende? Hvorfor? Fordi det ikke gir inntekt? Fordi det ikke er målbart? Det var det rikeste året i mitt liv. Betalingen var like mye for en måneds arbeid som en kommunikasjonsrådgiver får for en times innsats for fellesskapet. Så mye verdt er kvinner om vi fyller arbeidshverdagen med det arbeidet kvinner har gjort for barn, familien og fellesskapet gjennom generasjoner. Jo, vi har en vei å gå. Det starter med å verdsette omsogsarbeidet hjemme. For både kvinner og menn.

Hva med skattelettelser for småbarnsfamilier, hva med å verdsette at menn nedprioriterer inntektsgivende arbeid en periode av livet for å ha mer tid til farsrollen? Mindre jobb er ikke bare mindre arbeidskraft og skatteinntekter til fellesskapet. Det er også mindre forbruk. Jeg tror vi tåler det godt. Ungene våre trenger det. Menn er også slitne og snakker om tidsklemma. Vi jobber dobbelt. Opp mot våre foreldres ene årsverk ute og ene årsverk hjemme har vi mye å gå på. Men hvem skal starte? Hva men to halve årsverk ute og to halve hjemme? Er det en måte å bli likestilt på som verdsetter kvinners tradisjonelle arbeid og ikke bare mannens?

I dag skal vi feire kvinnedagen!

Jeg vil feire det tradisjonelt kvinnelige. For skal vi gjøre samfunnet, verden og barndommen til et bedre sted må kvinner ta plass som seg selv. Nå tør vi! Det starter på kvinnedagen – og i dag står det kvinner i hele Norges land og snakker om akkurat dette. Forklefeministene kaller de seg. Det synes jeg er et veldig fin betegnelse.

Likestilling handler for meg om like muligheter. Ikke om at vi skal lever prikk like liv. Vi er forskjellige, med ulike drømmer, ønsker verdier og mål - da som nå. Vi må bruke mer tid på kvinners tradisjonelle arbeidsoppgaver - både hjemme, i barnehage og skole. Ikke mindre. Det handler om politikk og bedre kvinneliv, bedre liv for menn, barn og for samfunnet.

Hjertelig til lykke med kvinnedagen! 

onsdag 5. mars 2014

Dermed er vi i gang..

8. mars 2014: Gratulerer med dagen!
Hvor mye, hvor lite, hvordan, når og med hva skal eller bør kvinner jobbe. Tilsynelatende uten å forholde seg til fakta - nemlig at kvinner jobber - går debatten som om kvinner flest nå sitter på rumpa med babyen på fanget eller har han i bæresjal mens vi baker. De fleste både menn og kvinner vet at det ikke er tilfelle, enten vi selv jobber fullt, halvt, helt eller deltid. Vi jobber og forsøker å få hverdagen, pengene og tiden til å gå rundt og å strekke til - som kvinner og menn til alle tider har gjort.

Eline Garmaker: "Det blir som å spise seg mett på andres matpakke".

Tradisjonelt har kvinnedagen blitt markert for å løfte og drøfte utfordringer i helt vanlige kvinners liv; retten til å tale i forsamlinger, rett til jobb og rett til å bestemme over egen kropp. Til en hver tid har kvinner måttet forsvare det vi i dag ser på som selvsagte rettigheter. På 1800-tallet var det rimelig selvsagt at kvinner ikke kunne uttale seg om politikk. På 1900-tallet, var det rimelig selvsagt at kvinner måtte finne sin plass i hjemmet og i dag er det rimelig selvsagt at kvinner kan bestemme selv.

Likevel har vi kvinnedagen - og på den ene siden rettigheter, ordninger og goder de fleste av verdens kvinner bare kan drømme om - og på den andre siden minst like tydelige forventninger til hvordan vi skal leve livene våre som tidligere. Vi lever i et samfunn med utrolige velferdsordninger, men også i et samfunn med høye materielle krav. Vi betales flere uker enn kvinner i noen andre deler av verden for å ta oss av egne babyer, men har få reelle valgmuligheter etter at permisjonstiden er slutt. Vi får dekket 90% av barnehagekostnaden som største selvfølge, men framstiller kontantstøtten på en tredjedel av summen som luksus. Vi har skyhøye boligpriser og lever i et forbrukersamfunn. Fulltids jobb er ikke bare en rett - det er minst like mye en plikt.

Karianne Gamkinn: "Er stigmatiseringen av kvinner en nødvendighet i likestillingens navn?"

Kvinner og menn har alltid jobbet for fellesskapet. Siden tidenes morgen har i hovedsak kvinner vært okkupert med omsorgsarbeid og husholdsoppgaver, mens menn har sørget for arbeidet som gir familien inntekt. En utfordring da og en utfordring nå er at tradisjonelt kvinne- og omsorgsarbeid ikke kan måles - verken i lønn, skatt eller BNP. Likevel har det blitt gjort - og stor grad ulønnet og dermed har kvinner vært avhengige av menn som ville dele for å klare seg selv. I sin tid argumenterte nettopp kvinnesakskvinner for verdien av hjemmearbeidet. Husmorens arbeid var anvendt vitenskap som krevde kunnskap om kosthold, hygiene, relasjonsarbeid og som burde medføre både ferierettigheter (husmorferie), vikarordninger (husmorvikar) og pensjonsrettigheter. For våre mødre og bestemødre var arbeidshverdagen i tilknytning til hus, hjem og barn største selvfølge. Likevel var det ikke minst mulig tid med egne små de kjempet for. De kjempet for retten og muligheten til å ta seg utdanning og jobb - da ungene vokste til og overskuddet kom. Den retten har vi i dag. Helst fra barna er åtte måneder gamle. Enten vi ønsker eller ei.

Som følge av kvinnekampen har 600.000 årsverk flyttet seg fra det ubetalte hjemme- og familiearbeidet og til det målbare og inntektsgivende arbeidet for samfunnet. Fremdeles er det kvinner som går gravide, som føder og ammer - og både menn og kvinner ønsker seg barn. Selv med full barnehagedekning, erfarer de fleste både menn og kvinner at arbeidet hjemme tar tid. Og selv om mannen bidrar, må klesvask, handling, middag, hus- og vedlikeholdsarbeid gjøres så lettvint som mulig - og gjerne settes bort til andre; til vaskehjelp eller handlehjelp, til au-pair, vaktmester eller bestemor - for å gi oss mest mulig tid til det viktige arbeidet; det som foregår på jobb.

Om man trenger mer tid til arbeidet hjemme enn fulltidsmodellen legger til rette for, framstilles man som en som snylter på samfunnet. Om man nedprioriterer inntektsgivende arbeid til fordel for hjemmearbeid, er man en som ikke bidrar. Så kan man spørre seg hvem som taper mest på det; er det den enkelte familie eller er det samfunnet? Og hvem bidrar med hva til hvem? Får man en god del av velferdssamfunnet og fellesskapet om man tjener penger med alle goder og fordeler det innebærer også?

Ellen Hageman: "La meg være i fred, Marie Simonsen!"

Naturligvis mister samfunnet målbar arbeidskraft og skatteinntekter som følge av deltidsarbeidende, men får samfunnet og fellesskapet noe annet? Med tanke på at vi lever i et samfunn med stadig økende forbruk og det mest sannsynlig verken kan eller bør fortsette inn i evigheten - er å tjene mindre penger kanskje ikke det verste valget man kan ta. Men er det i det hele tatt mulig? Og er det ikke et paradoks at en modell hvor samfunnet, fellesskapet og andre tar seg av størstedelen av arbeidet kvinner tidligere har hatt ansvar for, har bidratt til en familiehverdag hvor verken kvinner eller menn har mulighet til å bremse inntektsgrunnlag for å gjøre mer av jobben hjemme selv? Våre foreldre klarte seg på én inntekt da vi var små. Vi forventes å bidra med to fulle inntekter. Bidrar man ikke om man både trenger og ønsker mer tid til arbeidet hjemme?

8. mars burde brukes til å sette fokus på hverdagslige utfordringer i helt vanlige liv. De færreste kvinner rundt meg bekymrer seg over glasstak eller tapte karriérestiger. Men de bekymrer seg over å ha liten tid og overskudd, over å strekke og tøye seg for å få enkle hverdagskabaler til å gå opp og over å være slitne både ettermiddag og helg og de bekymrer seg over stress. Har våre småbarnsforeldre andre utfordringer enn 70-tallets? Hva handler de om - og handler noen av dem om politikk? Skattelette til småbarnsforeldre, pensjonspoeng for omsorgsarbeid og retten til avdragsfritt boliglån mens barna er små? Trenger vi ordninger som gir oss mer tid til jobben hjemme? Kan det i det hele tatt snakkes om på Kvinnedagen?

Jeg mener ja. Jeg vet mange mener nei. Men debatten bør vi ta; slik som kvinner før oss har tatt sine debatter.

onsdag 12. februar 2014

Hjertesukk fra en lærer..

Fra Klassekampens oppslag om Rødt-lederens KS-frustrasjon.
Innlegget ble postet på Facebooksiden til "Arbeidstidsforhandlingene", 04.02.14

Det er mye snakk om alt hva vi lærere gjør også på ettermiddag, kveld, helg og i spisepausa; retting, forberedelser, telefoner osv. Alt dette arbeidet som langt går ut over 43 1/2 timer pr uke - på tide å slutte å gjøre det? Jeg vet det er enklere sagt enn gjort, men har vi ikke også et ansvar selv for å ha strukket oss såpass - ikke ta spisepause (kjenner meg igjen...) og bruke helger og kvelder for å komme i havn? Det blir jo ikke satt pris på - i hvert fall ikke av KS.

Jeg har kollegaer som har gått ned til 80% stilling for å klare å gjøre jobben - men de jobber jo fullt likevel (bare dårligere betalt). I praksis er jeg redd vi bare skjuler både for arbeidsgiver og foreldre hvor underbemannet og overarbeidede vi egentlig er, og dermed gjør det enkelt å telle og styre og konkludere at vi sikkert kan jobbe mer.

Til tider lurer jeg på om fleksibiliteten forventet av lærere, parallelt med at nye arbeidsoppgaver legges på oss i praksis gjør det nødvendig å rette ryggen i langt større grad. Min påstand er at vi har fått (og også prøvd å ta på oss) alt for mange arbeidsoppgaver (og det gjelder fra både Høyre- og Venstrevridde regjeringsperioder.) Vi tilpasser oss, strekker oss, sjonglerer og holder på fordi det jo er motiverende å se at innsatsen gir resultater. Problemet er at denne "flinkheten" jo slår tilbake på oss selv. Og når arbeidet likevel ikke gir resultater (hva det nå enn er - likhet, gjennomsnitt, utjevning eller karakterer, PISA og mindre frafall), kommer noen utenfra og ber oss om å jobbe mer. .

Om KS får det som de vil, er det jo bare å følge opp? En full lærerstilling i ungdomsskolen vil kanskje kunne følge opp en klasse i et par fag i tillegg til kontaktlæreransvar (og ikke to - fem klasser fordelt på tre fag og trinn og kontaktlærerjobb i tillegg til kanskje s-timeelever som i dag) Det vil bli et enormt behov for flere lærere (og IKT-ansatte, kontorpersonell, vaktmestere, sosiallærere, aktivitetsledere osv osv i tillegg), men det må vi jo regne med at KS har puttet inn i regnestykkene sine..? Eller?

Vi må slutte å overkompensere for en forstrukket og underbemannet skole. Vi må gjøre det vi skal, men heller ikke mer. Skolen vil aldri bli bedre om vi ikke synliggjør hvor mange flere yrkesgrupper, støttefunksjoner og fagutdannede vi trenger å være. Vi er for få! Istedenfor å gi oss flere folk, får vi beskjed om å jobbe hardere? Det er jo så bakvendt som det er mulig å få det! Mens Civita-tenkerne koser seg med smørbrød og grubler over hvordan lærere kan bli enda mer effektive for å spare penger - løper vi som strikkballer?? Ingen ser ut til å komme å hjelpe oss. Kunnskapsministeren er stum som en østers. Vi må rette ryggen, ellers knekker noen ryggen på oss - det taper absolutt alle på!