mandag 14. april 2014

Født feminist - hvordan få oss til å våkne?

Martha Breen: "Født Feminist" (2014)
Marta Breen tar i boka "Født Feminist" et oppgjør ved mange av vår tids kvinneideal. Forfatteren kommer med kritikk av tradisjonelle kjønnsroller, skjønnhetstyranni, romantisering av kjernefamilien og fokus på et perfekt hjem. Breen hevder vår generasjon unge er den første generasjon som framstår mer konservative enn sine egne foreldre,og forfatteren refererer til mange trekk både i debatten og i statistikker som bekrefter dette. Blant annet viser Breen til at flere kvinner tar mannens etternavn, at flere kvinner ønsker å la seg forsørge av menn og at flere kvinner jobber deltid. Her er kritikk av mange - blant andre media og først og fremst kvinnepressens fokus på utseende og kropp med artikler om cellulitter, "sidepupp", grevinneheng, "camel toe", slankekurer, tannstilling og helsefarlige dietter. Breen sammenligner - etter min mening med rette - det overfladiske i vår tid opp mot tidligere tiders utfordringer i helt vanlige kvinners liv. Både på egne, andre feminister og feministbevegelsens vegne savner Breen noe viktig og meningsfullt å engasjere seg i og brenne for. "Kan overfokuset på kroppene våre gå på bekostning av andre verdier, egenskaper og talenter?" spør hun. Det er vanskelig å unngå være bekymret for det samme.

Når jeg leser boken, ender jeg med å tenke at jeg har vært gjennom mange av de samme grubleriene som Breen. Jeg har vært oppgitt over det ytre fokuset, det materialtistiske, og jeg har savnet de virkelig grunnleggende debattene om samfunnet vårt og om hvordan det er å være kvinne i dag. Vi bruker tid, krefter og energi på å dele interiørtips, oppskrifter, hudpleie- og motetips - eller på å gi hverandre dårlig samvittighet over ikke å strekke til - og bruker mye tid på å debattere hva og hvordan kvinner bør disponere tiden sin og hva vi skal prioritere / nedprioritere og være opptatt av - i likestillingen og feminismens navn. Vår tids kvinnedebatt er på mange måter preget av det ytre, av det overfladiske og mangler den samme substansen som mødre og bestemødre var heldige å ta del i, mener Breen. Helt korrekt, mener jeg. Selv om jeg tør påstå at det er mange engasjerte, samfunnskritiske, spennende stemmer også i dagens kvinnedebatt - og det helt sikkert var kvinner som var opptatt av både det ytre og overfladiske på 70-tallet også.

Det viktigste Marta Breen etter min oppfatning gjør i boka "Født Feminist", er å minne oss på hva kvinnekamp, likestilling og feminisme virkelig handler om. Hun hyller innsatsen kvinner før oss har gjort, og tar et kraftig oppgjør med kvinner som ikke i større grad engasjerer seg eller bruker kreftene på de viktige tingene. Spørsmålet jeg likevel ikke får svar på i boka - kanskje er det også de Breen leter etter - hva er kvinners virkelige kampsaker i 2014? Hva er de viktige tingene?

Vi har offentlig finansierte barnehager, helsetilbud og ordninger rundt oss som legger bedre til rette for gode kvinneliv enn i noen andre deler av verden eller tidligere i historien. Når vi drar på spa-turer for å pleie oss selv, kjøper oss ting vi mener vi fortjener eller bygger karriere ved å markedsføre, selge eller kjøpe ting som andre kvinner trenger - eller ikke trenger - er det ikke nettopp dette idealet vi har blitt oppfostret i og forsøker å selvrealisere oss til? Å jobbe mindre - som Breen kritiserer - handler jo også om å tjene mindre, om å bidra til mindre forbruk og er kanskje en alternativ måte å være opptatt av framtida på? Men å jobbe mindre avfeies i "Født feminist" som å hylle husmorrollen. Dermed konkluderer boka med at våre mødres likestillingsideal lojalt må følges opp. Vi har litt av en arv å ta vare på!

På mange måter opplever jeg Breen - kanskje en smule paradoksalt - som en romantiker selv. En rød tråd gjennom boka er nemlig morens engasjement, morens møter på kjøkkenet og kvinnefelleskapet hvor syttitallskvinnene sørget for en samfunnsendring det er verdt å være stolt av i dag. De kjempet for retten til jobb, rett til selvbestemt abort og for tilgjengelige og rimeligere barnehageplasser. Vi, der i mot, holder på med ting som absolutt ikke er verdt noe eget kapittel i historiebøkene. Så - hva skal vi kjempe for i feminismens navn? Vi har høy utdanning, gode jobber og vi har råd til å la andre vaske huset vårt og maten kjøper vi ferdig. Hva skal vi bruke engasjement vårt på - som våre mødre og bestemødre gjorde? Hva skal få oss vekk fra duftlysene, fruktbitene og opp av badekaret? Vi vet mye om hva vi skal og ikke skal bruke tida vår på - men stemmer idealet for samtlige kvinner? Finnes andre verdier, egenskaper og talenter som ikke får plass, men som stemples som overfladiske og mindre verdige i dag - og i så fall hvorfor?

Med "Født feminist" har jeg fått en underholdende bok med humoristisk og lett kritisk blikk på vår tids håpløse kvinner og manglende engasjement. Jeg kjenner mange som vil lese boka og nikke gjenkjennende i Breens tanker og kritiske blikk på  kvinner rundt seg. Dermed virker den helt sikkert samlende for andre som er født feminister. Akkurat som Marta Breen ønsket seg. Likevel savner jeg et nysgjerrig blikk og refleksjoner rundt hvorfor det stadig finnes kvinner som velger tradisjonelt - handler det bare om manglende bevissthet - eller kanskje tvert om det motsatte? Og hva med å se på sammenhengen mellom et ideal som i stor grad handler om selvrealisering - og de uendelige mange måtene å belønne og sette pris på oss selv på - henger de også kanskje sammen?

Boka framstår trygg og gjenkjennende for tradisjonelle feminister, for unge kvinner av sin / vår generasjon som lever opp til mødrenes ideal om fulltidsarbeid og barnehageomsorg og som mener det er den eneste veien mot et likestilt samfunn på kvinners premisser. Her er kritikk av de overfladiske, materielle, substansløse livene vi lever - men også av tradisjonelle, konservative livsvalg med ønske om å jobbe mindre for å ha mer tid til barn. Dermed er det mye kritikk i boka - kanskje ikke så underlig? Det skal litt til å leve opp til Marta Breens kvinneideal - men mange gjør det - og denne boka er for dem.

lørdag 5. april 2014

Hva er det med oss damer?

Faksimile fra forrige debatt om late, umoralske norske kvinner.
Det er ikke veldig mange uker mellom hver gang det dukker opp en omfattende artikkel - eller en mindre kommentar om "dagens kvinner". Media vet veldig godt, at om deltid, fulltid, baking eller blogging settes på agendaen - da våkner kvinner og debatten er i gang. Hilde Harbø bidrar i lørdagens Aftenposten etter avisens egen overskrift om kvinners høye og økende sykefravær. "Hva er det med oss damer?" er spørsmålet. Ved siden av skal leseren ta stilling til om «kvinner har lavere arbeidsmoral enn menn?" Media skal provosere, men helt ærlig vet jeg ikke om jeg gidder. For både artikkelen, kommentaren og kommentarfeltet er full av myter om dagens kontra tidligere tiders kvinner. Og som Susanne Kaluza ganske riktig påpeker i intervjuet i Aftenpostens hovedsak; "om kvinner har en slappere holdning til sykemelding, er det fastlegenes praksis vi må se på. Det er de som sykmelder."

For hva er fakta i debatten? Fakta er at på 70-tallet hadde menn og kvinner om lag samme sykefravær. I dag er kvinners sykefravær 60 % høyere. Norske kvinner har det høyeste sykefraværet i verden. Professor Arnestein Mykletun mener det har utviklet seg en kjønnsforskjell i holdning til sykefravær. Tidligere har LO-leder, NHO-sjef og også Spekter-sjefen fra bildet over, mer enn antydet at norske kvinner er late. Fakta støttes opp av enkeltfortellinger i dagens Aftenposten-artikkel. Vi er ikke bare late. Vi er også umoralske. I artikkelen presenteres vi for fulltidsarbeideren som mestret hverdagen på 70-tallet kontra karrierekvinnen som gikk på en smell på 2000-tallet.

I rettferdighetens navn kunne man like gjerne farget artikkelen med den hjemmeværende lykkelige husmoren fra 70-tallet og den fornøyde fulltidsarbeideren fra 2000-tallet, men det ville naturligvis ikke gitt den samme stereotype bekreftelsen; Forrige generasjons flinke kvinner opp mot dagens mislykkede. De hardt arbeidende og likestilte mødrene våre - og oss som føler oss presset til å bake og pynte ungenes matpakker - hvorpå "vi velger sykemelding for å ha krefter til å henge med på alt utenom jobben". Jeg kjenner at jeg grøsser over den nedlatende holdningen til en hel generasjon kvinner som strengt tatt forsøker å få hverdagskabalen til å gå opp - om enn under et annet ideal enn på 70-tallet.

For skreller man sykefraværet ned - har Norge den høyeste andelen kvinner i yrkesaktivitet i verden. Vi er raskere tilbake i jobb etter fødsel enn både mødre og storesøstre. Tidsbrukstatistikker viser at norske småbarnsfamilier har totalt sett mindre tid til arbeidet hjemme enn den gjennomsnittlige 70-tallsfamilien. Kvinner jobber mer og tjener mer penger. Menn jobber mer hjemme og tjener enda mer penger. Det fulle ikke-inntektsgivende årsverket mange familier hadde til arbeidet hjemme for én generasjon siden, har forsvunnet fra statistikkene. Men har arbeidet forsvunnet - eller er det det vi ser i en økende sykefravær?

Omsorgsarbeid, husarbeid, vedlikeholdsarbeid, matlagning handler for de færreste i hovedsak om å pynte flotte muffins, skjære ut nydelige matpakker eller stryke barnas klær. Det handler om å lage middag, om å hoppe over både husvask og rydding fordi jobben krever sitt, om å måtte kjøpe nytt fordi man ikke har tid til å rydde bort eller lete etter det gamle. Selv om menn ganske riktig bidrar langt mer med dette arbeidet enn sine egne fedre - har de ikke koner som tar fatt på arbeidet utenfor huset når overskuddet har kommet tilbake. Dagens menn og kvinner forventes å fortsette nøyaktig som før på jobb - uavhengig av om vi blir ett, to eller enda flere barn i husholdningen. Kanskje er det noe av dette vi ser i økene sykefravær? For er vi mer syke – eller forsøker vi å leve helt vanlige liv?

Arbeid som tidligere ikke var synlig verken i BNP eller negativt gjennom sykestatistikk - kan i dag i større grad kan måles, på godt og vondt. I debatten trekkes det fram at kvinner har høyere sykefravær, men i rettferdighetens navn har vi altså også langt høyere yrkesdeltakelse sammenlignet med den gjennomsnittlige 70-tallskvinnen. Selv om dagens fulltidsideal oppleves høyst levelig for mange kvinner, er det altså mange som opplever det krevende. Er det ikke verdt å stille spørsmål ved ut over at vi er late og umoralske? "Sykt flinke jenter", skriver Lege Gisle Roksund. Kvinner må senke ambisjonene er oppfordringen, og Roksund framstiller kvinnen: "All tilgjengelig tid er planlagt i den minste detalj: det skal handles og fraktes, trenes og forberedes. Alt skal være på stell, og kun det beste er godt nok. Barna skal transporteres hit og dit, underholdes, stimuleres og vartes opp på alle mulige måter". Jeg kjenner meg lite igjen i beskrivelsen, og jeg har ikke perfeksjonister rundt meg heller. Det er slitsomt å være mor en hektisk time om morgenen og noen få enda mer slitne timer om ettermiddagen. Det samme er det for menn. Om ikke denne utfordringen kan løses ved å jobbe mindre en periode av livet - hva er alternativet?

Les også: "Sykt flinke jenter", Gisle Roksund

Enten kvinner velger å jobbe deltid, eller kvinner "velger sykmelding" - eller kanskje mer riktig framstilt; strekker seg så langt for å få til det vi vet er forventet at vi til slutt ikke klarer mer – er det mer et symptom på at hverdagsideal det ikke er alle forunt å mestre, enn at det er den enkelte kvinne det er noe galt – eller sykt - ved. Å antyde at økende sykefravær skyldes et generelt behov for å pynte kunstferdige matpakker eller «å holde fast ved gourmetklubber, veskeshopping og kontinuerlig ominnredning» som Harbo skriver - er med på å skape myter om dagens kvinner som fordummer kvinners reelle hverdagsutfordringer istedenfor å ta dem på alvor. Hvorfor skrives ikke debattinnlegg om menns "generelle behov for å bygge kunstferdige stereoanlegg, holde fast ved lønningspilsen eller kontinuerlig fotballtitting"? Fordi da blander debatten seg inn i mannens fritid - og det er vi forsiktige med. Kvinnens hverdagsliv, prioriteringer og valg skal likevel rives fra hverandre og gjennomanalyseres. Så hva er det med oss damer?

For 70-tallskvinnen en periode av livet hadde nok med å følge opp egne syke eller pleietrengende barn eller familie, ble hun ikke fanget opp i noen sykestatistikk. Om hun var hjemme til lenge etter at barna hadde begynt på skolen ble hun ikke framstilt som verken lat eller umoralsk.  Om 70-tallskvinnen hadde en dårlig dag etter en natt uten søvn kunne hun ta det rolig uten å måtte ringe jobben og beklage. Om hun brukte en helt vanlig onsdag på å bake og hente overskudd, var det ingen som brydde seg. Hun gjorde bare jobben sin.

Dagens småbarnsfamilier klarer seg ikke på én inntekt som mange av våre foreldre. Vi kan ikke jobbe deltid - i frykt for å miste pensjonspoeng og vi kan ikke bli syke - vi får jo enda mer hjelp enn mødrene våre! Og siden det støttes i statistikken at menn bidrar mer hjemme, fortsetter debatten å handle om cupkakes, frukt og interiør – der den burde handle om de helt reelle hverdagsutfordringene til dagens unge både menn og kvinner. For menn står i mange av de samme utfordringene - og om ikke underlig ser vi snart også menn som sitter hos legen og opplever det krevende å henge med. Kan de trappe ned på jobb? Mest sannsynlig ikke. 

Man kan gjerne forsøke å sammenligne dagens sykefravær med 70-tallets - men særlig reelt blir det dermed ikke. 

Utfordringen er at når dagens kvinner ikke får det til, angår det offentligheten og dermed fortsetter debatten . Det er ikke idealet det er noe galt med, det er den enkelte kvinne: overambisiøs, perfeksjonisk, "flink pike" - eller lat, umoralsk og svak. Forklaringsmodellen: "å ta ansvar for eget liv - egne prioriteringer, egne valg - om enn i strid med det idelle" - brukes sjelden. Enten det er den enkelte familien som tar den økonomiske byrden ved å lempe på et inntektsideal langt høyere enn på 70-tallet - eller det er velferdssamfunnet som betaler gjennom sykepenger - er det kvinnen som blir syndebukken. Vi er late om vi velger deltid, og umoralske om vi blir sykmeldte - eller vi "har sykt høye krav til oss selv". Hvor "sykt" er det egentlig? Vi får det bare ikke alltid til.

Vi jobber langt mer utenfor huset enn egne mødre - og langt mer i inntektsgivende arbeid enn kvinner i noen andre deler av verden. Ofte er det kvinner fra en generasjon hvor mange av kvinner jobbet hjemme flere år av livet som uttaler seg - og det er menn fra samme generasjon. Enten har de blitt professorer, LO-leder, NHO, sjef, toppolitikere eller leder av arbeidslivsorganisasjonen Spekter. De har fått det til! Og ser ned på oss som kommer etter og strever. Vi er umoralske, late, overambisiøse. Så ja, jeg spør som Harbo: "Hva er det med oss damer?" Ikke rart mange av oss omfavner boka fra et friskt pust av en karriérekvinne fra vår generasjon; Anita Krohn Traaseth. Hennes budskap mellom to permer - enten man lever opp til det ene eller det andre idealet treffer i hvert fall hjertet mitt: "Godt Nok for De Svina".

lørdag 8. mars 2014

Min appell på Kvinnedagen, rådhuset 8. mars

Rådhuset, 8. mars 2014.

Takk for invitasjon!

For få dager siden leste jeg kronikk om at kvinner som ikke får til fulltid i kombinasjon med småbarnstid raner andre kvinners tid med sine barn. Ranet jeg tid fra andre kvinner da jeg var fulltid hjemme? Sjøl opplevde jeg at jeg endelig hadde tid til å gjøre jobben min. Med litt mindre stress, med litt mer tid. Jeg hadde tid til å lage middag! Jeg hadde den tiden noen ekstra måneder av livet som min egen mor hadde i flere år av vår oppvekst. På 70-tallet ble kvinner kritisert om de ønsket å jobbe. Vi blir kritisert om vi ikke klarer det fulltid som før uavhengig av om vi får en, to tre eller fire barn. Var det målet med kvinnekampen? Er vi på riktig kurs?

I vårt samfunn har jo vi de aller beste ordninger som finnes. Vi har mye bedre ordninger en ellers i verden. .- og ikke minst mye bedre ordninger enn både mødre og bestemødre. Vi har permisjonsordninger, barnehager, fedrekvote, papper som hjelper oss, sykepenger. Vi har ALT lagt til rette for å kombinere hjem, familieliv og jobb. Likevel fikk jeg det ikke til.

Jeg fulgte alle råd som man leser – gjerne i likestillingens navn – at man skal: Man skal blåse i om det er rotete, lage enkel middag, ta enkelt på husvasken – gjerne sette den bort. Man kan kjøpe tjenester, hoppe over, det skal være lettvint, overfladisk og hastverkspreget. Alt i beste mening – for å legge til rette for at man kan fokusere mest mulig på den jobben der ute – som jo tross alt er viktig. Både i likestillingen, kvinnesaken og i samfunnets navn.

Og jeg gjorde så godt jeg kunne. Ble god på både hastverk, lastverk og stress – for jeg har jo opplevde at å være på jobb er viktig. Muligheten til utdanning og muligheten til jobb. Om jeg hadde hatt mulighet til å stå her i 1974: som småbarnsmor for å kjempe for å jobbe som mannen min kan. Men jeg står jo ikke her i 1974. Jeg står her i 2014 og uansett hvordan arbeidslivet legger til rette og uansett hvordan vi betales i permisjonstida eller ikke – ER jobben med å ta seg av barn - små barn, større barn – det er en jobb i 2014 som det var i 1974. Vi skal bare ikke bruke tid på den. Hvorfor ikke?

Den jobben det er - opplever jeg at det alt for stor grad blir snakket om - som noe som er et hinder for det viktige. Det mener jeg handler om politikk. At kvinner og menn blir stimulert til å bruke mest mulig tid på den inntektsgivende jobben og minst mulig tid på den jobben som foregår på ungenes side av dørstokken. Den som ikke gir oss inntekt. Jeg trur ikke det gir oss gode liv, meningsfule liv, ungene en god barndom, samfunnet vårt det gode fundamentet som ungene våre trenger at vi gir dem.

Ungene våre trenger å se at vi jobber – gode forbilder. Men de trenger også at vi har tid til dem. Gis vi tid? Hva med voksne i barnehage og skole – har vi tid? Så: gjennom året mens yngstemann sov i vogna og etter at ungene var lagt for kvelden begynte jeg å lese: Når kom vi dit? Når kom vi dit at tradisjonelt kvinnelige arbeidsoppgaver – i kvinnesakens navn blir framstilt som mindre viktige, samfunnsnyttige og verdifulle?

Derfor er jeg utrolig glad for å få snakke om dette på nettopp kvinnedagen. For tradisjonelt har kvinnedagen blitt brukt til å kjempe for å legge til rette for kvinner i yrkeslivet. Ikke på å snakke om hjemmesfæren. For tretti år siden, var jo kvinners selvsagte plass og utgangspunkt det arbeidet jeg plutselig savnet – det som foregikk med egne små. Det har ikke vært noe behov verken å snakke om, kjempe for eller legge til rette for arbeidet på ungenes side av dørstokken. Men selvfølgelig opplevde jo kvinner både på 70, 80 og 90tallet at det var en fantastisk, meningsfull og viktig tid de hadde da de hadde med muligheten til å følge opp og legge til rette for egne små barn. Tid vi ikke skal tillate oss.

Menn og kvinner har alltid jobbet. For barna, for fellesskapet og for samfunnet. Mine besteforeldre jobbet på gård og arbeidslivet handlet ikke akkurat om å «realisere seg selv» eller «bygge karriere». Det handlet om å jobbe for å ha mat på bordet og tak over hodet. Bestemors arbeidsinnsats ga ingen inntekt, men det var det minste problemet. Det gjorde ikke bestefars heller. Bestemor satte sin ære i å handle minst mulig. De få pengene de tjente på å selge tømmer, ble brukt til å handle sukker, tobakk og gjær. Resten ordnet de selv. Men min mor var mest glad i «kjøpemjølk» som hun kalte det – og fik innimellom lov til åkjøpe melk istedenfor å drikke rett fra kua.

De brukte alt de hadde, reparerte og satte i stand. Vi kjøper nytt istedenfor å reparere gammelt. Vi kjøper nytt fordi vi ikke finner igjen det storebror brukte. Vi køper nytt fordi viikke har tid til å rydde bort det gamle så vi finner det igjen. Det går fortere å kjøpe nytt enn å reparere. Bruk og kast. Vi har mer penger enn tid. Hvorfor skårer likevel kvinner i dag lavere på barometer som måler lykke og livskvalitet enn de gjorde på syttitallet? Har vi gitt fra oss noen av arbeidsoppgavene som gir mening i livene våre?

Utfordringen med min bestemors måte å leve livet sitt på var jo ikke at hun ikke jobbet. Det var at hun ikke tjente penger. All inntekt fra arbeidsfellesskapet på gården ble ført på mannen. Enkle lover kunne endret dette, men siden mannen tjente penger – og noen brukte penger som maktmiddel – ble det viktig å legge til rette for at kvinner kunne tjene penger selv. Det er vi glade for i dag!

Da husholdsarbeidet ble enklere og modernisert på 60 og 70-tallet og kvinner fikk overskudd av tid – naturligvis ville de ut å bruke seg i yrkeslivet. Men har pendelen svingt for langt? Når kvinner nærmest må forsvare retten til å sette yrkeslivet til side en del av livet? Må man må fjerne seg mest mulig fra det tradisjonelt kvinnelige for å være en verdig kvinne i dag? Det kunne da umulig være målet.

Både hjemmearbeid og yrkesliv har blitt langt mindre krevende siden besteforeldrenes tid. Likevel klager vi over at vi er slitne? Yrkesliv med teknologiske framskritt, hjelpemidler, arbeidsmiljølov og avspaseringsordninger. Var ikke mye av det på besteforeldrenes tid. Men hadde de noe annet? Og sammenlignet med 70-tallet – er arbeidet hjemme likevel kanskje mye det samme i dag som da. Det tar tid å følge opp. Lage mat, rydde, reparere, hjelpe med lekser og hente overskudd. Tidsbrukstatistikker viser at våre menn og kvinner har langt mindre tid med egne barn enn egne foreldre. Målet var jo at menn skulle få mer tid. Men de jobber jo nøyaktig like mye som sine fedre i tillegg er det jobb når de kommer hjem. Som egne fedre slapp.

Vi forsøker å presse et helt årsverk med hjemmearbeid inn på en halvtime om morgenen og to timer om kvelden. Vi har et familieliv som foregår pr SMS. Har handlet. Kjøttdeig i kjøleskapet. Er hjemme klokka sju. Jeg opplever at vi stimuleres fra hverandre istedenfor å stimuleres sammen. Høye inntektskrav i samfunnet, skyhøye boligpriser, materiell vekst. Naturligvis må vi jobbe fullt. Men alt dette handler om politikk. Som det også handlet om politikk at man nektet kvinner tilgang til yrkeslivet. Men man snakket sammen. Og endret samfunnet til det bedre.

I dag handler de største politiske ytterpunktene om fedrekvoten skal være ti eller fjorten uker lang. Vi krangler om fire små uker av et langt liv med en tid både menn og kvinner trenger og ønsker mer av. Menn kan ta førti uker permisjon – betalt! Og flere år av livet ubetalt, mens de har kvinner som forsørger seg. Men fordi menn ikke benytter muligheten kan ikke vi heller. Høye inntektskrav – vi må henge med!

I sin tid var det et mål med feminismen å bidra til et samfunn med mer plass for det tradisjonelt kvinnelige. Man tenkte verden ville bli et bedre sted og mer av det kvinnelige fikk plass. Det var nødvendig å kaste forkle og frigjøre seg fra kjøkkenbenken for å ta plass i posisjoner hvor man kan endre samfunnet. Men handler det bare om å legge til rette for at vi kan leve livene våre som menn tidligere gjorde? Eller handler det om at vi kan leve livene våre som oss selv?

For min del var det aldri noen plan verken å være hjemme eller å skrive bok. Men det mest frigjørende jeg har gjort i hele mitt liv var å takke nei til barnehageplass (selv om jeg hadde takket ja både en og to ganger). Å ta med ettåringen ut av barnehagen for å ha han på mitt eget fang, stå på kjøkkenet og titte ut på to små som lekte i snøen en helt vanlig onsdag formiddag og ta i mot eldstemann fra skolen før vi alle var utkjørt – var det aller beste året i mitt kvinneliv. Tid til å lage middag, tid til å rydde bort og hente fram, til å vente på at storesøster øver seg på å knyte skolisser og til å henge med i svingene.

I debatt for omtrent et år siden ble det argumentert mot kontantstøtten på 5000 kr med at det er kvinneundertrykkende å legge til rette for at kvinner kan ta seg av barna sine selv. Kvinneundertrykkende? Hvorfor? Fordi det ikke gir inntekt? Fordi det ikke er målbart? Det var det rikeste året i mitt liv. Betalingen var like mye for en måneds arbeid som en kommunikasjonsrådgiver får for en times innsats for fellesskapet. Så mye verdt er kvinner om vi fyller arbeidshverdagen med det arbeidet kvinner har gjort for barn, familien og fellesskapet gjennom generasjoner. Jo, vi har en vei å gå. Det starter med å verdsette omsogsarbeidet hjemme. For både kvinner og menn.

Hva med skattelettelser for småbarnsfamilier, hva med å verdsette at menn nedprioriterer inntektsgivende arbeid en periode av livet for å ha mer tid til farsrollen? Mindre jobb er ikke bare mindre arbeidskraft og skatteinntekter til fellesskapet. Det er også mindre forbruk. Jeg tror vi tåler det godt. Ungene våre trenger det. Menn er også slitne og snakker om tidsklemma. Vi jobber dobbelt. Opp mot våre foreldres ene årsverk ute og ene årsverk hjemme har vi mye å gå på. Men hvem skal starte? Hva men to halve årsverk ute og to halve hjemme? Er det en måte å bli likestilt på som verdsetter kvinners tradisjonelle arbeid og ikke bare mannens?

I dag skal vi feire kvinnedagen!

Jeg vil feire det tradisjonelt kvinnelige. For skal vi gjøre samfunnet, verden og barndommen til et bedre sted må kvinner ta plass som seg selv. Nå tør vi! Det starter på kvinnedagen – og i dag står det kvinner i hele Norges land og snakker om akkurat dette. Forklefeministene kaller de seg. Det synes jeg er et veldig fin betegnelse.

Likestilling handler for meg om like muligheter. Ikke om at vi skal lever prikk like liv. Vi er forskjellige, med ulike drømmer, ønsker verdier og mål - da som nå. Vi må bruke mer tid på kvinners tradisjonelle arbeidsoppgaver - både hjemme, i barnehage og skole. Ikke mindre. Det handler om politikk og bedre kvinneliv, bedre liv for menn, barn og for samfunnet.

Hjertelig til lykke med kvinnedagen! 

onsdag 5. mars 2014

Dermed er vi i gang..

8. mars 2014: Gratulerer med dagen!
Hvor mye, hvor lite, hvordan, når og med hva skal eller bør kvinner jobbe. Tilsynelatende uten å forholde seg til fakta - nemlig at kvinner jobber - går debatten som om kvinner flest nå sitter på rumpa med babyen på fanget eller har han i bæresjal mens vi baker. De fleste både menn og kvinner vet at det ikke er tilfelle, enten vi selv jobber fullt, halvt, helt eller deltid. Vi jobber og forsøker å få hverdagen, pengene og tiden til å gå rundt og å strekke til - som kvinner og menn til alle tider har gjort.

Eline Garmaker: "Det blir som å spise seg mett på andres matpakke".

Tradisjonelt har kvinnedagen blitt markert for å løfte og drøfte utfordringer i helt vanlige kvinners liv; retten til å tale i forsamlinger, rett til jobb og rett til å bestemme over egen kropp. Til en hver tid har kvinner måttet forsvare det vi i dag ser på som selvsagte rettigheter. På 1800-tallet var det rimelig selvsagt at kvinner ikke kunne uttale seg om politikk. På 1900-tallet, var det rimelig selvsagt at kvinner måtte finne sin plass i hjemmet og i dag er det rimelig selvsagt at kvinner kan bestemme selv.

Likevel har vi kvinnedagen - og på den ene siden rettigheter, ordninger og goder de fleste av verdens kvinner bare kan drømme om - og på den andre siden minst like tydelige forventninger til hvordan vi skal leve livene våre som tidligere. Vi lever i et samfunn med utrolige velferdsordninger, men også i et samfunn med høye materielle krav. Vi betales flere uker enn kvinner i noen andre deler av verden for å ta oss av egne babyer, men har få reelle valgmuligheter etter at permisjonstiden er slutt. Vi får dekket 90% av barnehagekostnaden som største selvfølge, men framstiller kontantstøtten på en tredjedel av summen som luksus. Vi har skyhøye boligpriser og lever i et forbrukersamfunn. Fulltids jobb er ikke bare en rett - det er minst like mye en plikt.

Karianne Gamkinn: "Er stigmatiseringen av kvinner en nødvendighet i likestillingens navn?"

Kvinner og menn har alltid jobbet for fellesskapet. Siden tidenes morgen har i hovedsak kvinner vært okkupert med omsorgsarbeid og husholdsoppgaver, mens menn har sørget for arbeidet som gir familien inntekt. En utfordring da og en utfordring nå er at tradisjonelt kvinne- og omsorgsarbeid ikke kan måles - verken i lønn, skatt eller BNP. Likevel har det blitt gjort - og stor grad ulønnet og dermed har kvinner vært avhengige av menn som ville dele for å klare seg selv. I sin tid argumenterte nettopp kvinnesakskvinner for verdien av hjemmearbeidet. Husmorens arbeid var anvendt vitenskap som krevde kunnskap om kosthold, hygiene, relasjonsarbeid og som burde medføre både ferierettigheter (husmorferie), vikarordninger (husmorvikar) og pensjonsrettigheter. For våre mødre og bestemødre var arbeidshverdagen i tilknytning til hus, hjem og barn største selvfølge. Likevel var det ikke minst mulig tid med egne små de kjempet for. De kjempet for retten og muligheten til å ta seg utdanning og jobb - da ungene vokste til og overskuddet kom. Den retten har vi i dag. Helst fra barna er åtte måneder gamle. Enten vi ønsker eller ei.

Som følge av kvinnekampen har 600.000 årsverk flyttet seg fra det ubetalte hjemme- og familiearbeidet og til det målbare og inntektsgivende arbeidet for samfunnet. Fremdeles er det kvinner som går gravide, som føder og ammer - og både menn og kvinner ønsker seg barn. Selv med full barnehagedekning, erfarer de fleste både menn og kvinner at arbeidet hjemme tar tid. Og selv om mannen bidrar, må klesvask, handling, middag, hus- og vedlikeholdsarbeid gjøres så lettvint som mulig - og gjerne settes bort til andre; til vaskehjelp eller handlehjelp, til au-pair, vaktmester eller bestemor - for å gi oss mest mulig tid til det viktige arbeidet; det som foregår på jobb.

Om man trenger mer tid til arbeidet hjemme enn fulltidsmodellen legger til rette for, framstilles man som en som snylter på samfunnet. Om man nedprioriterer inntektsgivende arbeid til fordel for hjemmearbeid, er man en som ikke bidrar. Så kan man spørre seg hvem som taper mest på det; er det den enkelte familie eller er det samfunnet? Og hvem bidrar med hva til hvem? Får man en god del av velferdssamfunnet og fellesskapet om man tjener penger med alle goder og fordeler det innebærer også?

Ellen Hageman: "La meg være i fred, Marie Simonsen!"

Naturligvis mister samfunnet målbar arbeidskraft og skatteinntekter som følge av deltidsarbeidende, men får samfunnet og fellesskapet noe annet? Med tanke på at vi lever i et samfunn med stadig økende forbruk og det mest sannsynlig verken kan eller bør fortsette inn i evigheten - er å tjene mindre penger kanskje ikke det verste valget man kan ta. Men er det i det hele tatt mulig? Og er det ikke et paradoks at en modell hvor samfunnet, fellesskapet og andre tar seg av størstedelen av arbeidet kvinner tidligere har hatt ansvar for, har bidratt til en familiehverdag hvor verken kvinner eller menn har mulighet til å bremse inntektsgrunnlag for å gjøre mer av jobben hjemme selv? Våre foreldre klarte seg på én inntekt da vi var små. Vi forventes å bidra med to fulle inntekter. Bidrar man ikke om man både trenger og ønsker mer tid til arbeidet hjemme?

8. mars burde brukes til å sette fokus på hverdagslige utfordringer i helt vanlige liv. De færreste kvinner rundt meg bekymrer seg over glasstak eller tapte karriérestiger. Men de bekymrer seg over å ha liten tid og overskudd, over å strekke og tøye seg for å få enkle hverdagskabaler til å gå opp og over å være slitne både ettermiddag og helg og de bekymrer seg over stress. Har våre småbarnsforeldre andre utfordringer enn 70-tallets? Hva handler de om - og handler noen av dem om politikk? Skattelette til småbarnsforeldre, pensjonspoeng for omsorgsarbeid og retten til avdragsfritt boliglån mens barna er små? Trenger vi ordninger som gir oss mer tid til jobben hjemme? Kan det i det hele tatt snakkes om på Kvinnedagen?

Jeg mener ja. Jeg vet mange mener nei. Men debatten bør vi ta; slik som kvinner før oss har tatt sine debatter.

onsdag 12. februar 2014

Hjertesukk fra en lærer..

Fra Klassekampens oppslag om Rødt-lederens KS-frustrasjon.
Innlegget ble postet på Facebooksiden til "Arbeidstidsforhandlingene", 04.02.14

Det er mye snakk om alt hva vi lærere gjør også på ettermiddag, kveld, helg og i spisepausa; retting, forberedelser, telefoner osv. Alt dette arbeidet som langt går ut over 43 1/2 timer pr uke - på tide å slutte å gjøre det? Jeg vet det er enklere sagt enn gjort, men har vi ikke også et ansvar selv for å ha strukket oss såpass - ikke ta spisepause (kjenner meg igjen...) og bruke helger og kvelder for å komme i havn? Det blir jo ikke satt pris på - i hvert fall ikke av KS.

Jeg har kollegaer som har gått ned til 80% stilling for å klare å gjøre jobben - men de jobber jo fullt likevel (bare dårligere betalt). I praksis er jeg redd vi bare skjuler både for arbeidsgiver og foreldre hvor underbemannet og overarbeidede vi egentlig er, og dermed gjør det enkelt å telle og styre og konkludere at vi sikkert kan jobbe mer.

Til tider lurer jeg på om fleksibiliteten forventet av lærere, parallelt med at nye arbeidsoppgaver legges på oss i praksis gjør det nødvendig å rette ryggen i langt større grad. Min påstand er at vi har fått (og også prøvd å ta på oss) alt for mange arbeidsoppgaver (og det gjelder fra både Høyre- og Venstrevridde regjeringsperioder.) Vi tilpasser oss, strekker oss, sjonglerer og holder på fordi det jo er motiverende å se at innsatsen gir resultater. Problemet er at denne "flinkheten" jo slår tilbake på oss selv. Og når arbeidet likevel ikke gir resultater (hva det nå enn er - likhet, gjennomsnitt, utjevning eller karakterer, PISA og mindre frafall), kommer noen utenfra og ber oss om å jobbe mer. .

Om KS får det som de vil, er det jo bare å følge opp? En full lærerstilling i ungdomsskolen vil kanskje kunne følge opp en klasse i et par fag i tillegg til kontaktlæreransvar (og ikke to - fem klasser fordelt på tre fag og trinn og kontaktlærerjobb i tillegg til kanskje s-timeelever som i dag) Det vil bli et enormt behov for flere lærere (og IKT-ansatte, kontorpersonell, vaktmestere, sosiallærere, aktivitetsledere osv osv i tillegg), men det må vi jo regne med at KS har puttet inn i regnestykkene sine..? Eller?

Vi må slutte å overkompensere for en forstrukket og underbemannet skole. Vi må gjøre det vi skal, men heller ikke mer. Skolen vil aldri bli bedre om vi ikke synliggjør hvor mange flere yrkesgrupper, støttefunksjoner og fagutdannede vi trenger å være. Vi er for få! Istedenfor å gi oss flere folk, får vi beskjed om å jobbe hardere? Det er jo så bakvendt som det er mulig å få det! Mens Civita-tenkerne koser seg med smørbrød og grubler over hvordan lærere kan bli enda mer effektive for å spare penger - løper vi som strikkballer?? Ingen ser ut til å komme å hjelpe oss. Kunnskapsministeren er stum som en østers. Vi må rette ryggen, ellers knekker noen ryggen på oss - det taper absolutt alle på!

onsdag 29. januar 2014

Pasienten er den svakeste part. Hvem er pasienten?

Glede eller krise - jeg trenger en lege som ivaretar meg.
Jeg har en fantastisk fastlege. Han gir ikke bare henvisning til blodprøver, medisiner eller følger opp ved sykdom. Han er også en fagperson man kan drøfte ulike ting med - for eksempel i vanskelige perioder av livet. Har man tatt avgjørelsen, ønsker man ikke at det blir stilt spørsmål. Man ønsker den hjelpen man trenger. Hva legen mener eller ikke om ulike dilemmaer, er underordnet. Pasienten er den svake part, og man vil slippe ytterligere sten til byrden ved en fastlege som stiller invaderende spørsmål.

Fastlegen min har flere pasienter. Menn og kvinner i ulike aldre som kommer til han for å få hjelp med ulike utfordringer. Noen har kanskje hatt han som fastlege hele livet og noen har kanskje også drøftet abortspørsmålet med han. Det vet jeg ikke, for hans ståsted når det kommer til abort er for meg ukjent. Slik ønsker flertallet av befolkningen at det skal fortsette å være, selv om flertallet i stortinget under sterkt politisk press nå ser ut til å vedta at fastleger skal kunne søke formelt om å be om reservasjon fra abortkonsultasjoner.

Med regjeringsplattformens forslag vil fastleger som har reservert seg bli registrert, slik at jeg enten kan fortsette å gå til min lege fordi jeg er fornøyd med han - eller velge en annen fordi jeg ikke ønsker å møte han om jeg trenger aborthjelp. Flertallet hevder at dette er en urimelig ordning. Den svake parten - ofte personifisert gjennom en ung sårbar kvinne - må slippe belastningen ved å finne seg ny lege. Men den svake parten er vel så gjerne en eldre sårbar pasient som heller ikke nødvendigvis er i stand til å skaffe seg en ny fastlege uten at det også innebærer bekymringer og usikkerhet. Med en ordning hvor fastleger kan søke reservasjon, hvor fastleger blir registrert ivaretar man begge parter - ikke i betydningen pasient og lege - men ulike pasienter med ulike leger og ulike behov.

Motstanderne av ny ordning forholder seg tilsynelatende ikke til at de 4 % av fastlegene - totalt 200 av 5000 - har praktisert som leger i årevis. De har tilsammen mange hundre pasienter. Dette kan vel så gjerne være fornøyde pasienter som misfornøyde. I debatten skjæres samtlige over én kam og dermed gjøres konklusjonen enklere enn den er.

Abortloven er soleklar. §14: "Regionale helseforetak skal organisere sykehustjenesten slik at kvinnen innen helseregionen til enhver tid kan få utført svangerskapsavbrudd."

Kan man egentlig hevde at loven ikke er ivaretatt om det finnes noen leger som har reservert seg og tydelig informert om at de ikke tar abortkonsultasjoner? Vil ikke nettopp denne ordningen sørge for at jeg slipper å møte reservasjonslegen midt i en vanskelig samtale - om det ikke er det jeg ønsker?

Det er lett å putte pasienten som den svakeste part på den ene siden og fastlegen som den sterke, men med den logikken må man gå inn i hvert eneste pasient-lege-forhold for å utforske om den enkelte leges adferd oppleves krenkende for pasienten. Å gripe til henvisningsblokka fordi man regner med pasienten kommer for abort oppleves som et overtramp for en, men som en lettelse for en annen. Et gratulasjon fra fastlegen kan oppleves smertefullt for én, men hyggelig for en annen. Å få spørsmålet om man er helt sikker og vil tenke litt til på abortavgjørelsen kan være en belastning for én person, men en vennlig omtanke for en annen. Den enkeltes opplevelse er så individuell at å nekte fastleger å ta standpunkt og informere om det i et fastlegeregister - må være den minste bekymringen rundt et spørsmål som for de fleste er tungt nok i utgangspunktet. For mange er kanskje det viktigste å kunne beholde legen sin - i hvert fall om man er fornøyd - og kanskje spesielt når det kommer til vanskelige spørsmål i livet.

Den enkle konklusjonen er at om man nekter fastleger å søke om reservasjon fra abortkonsultasjoner, vil ikke pasienter møte fordømmende fastleger. Det komplekse i enkelheten er at man samtidig fratar andre sårbare pasienter sine fastleger - og at man glemmer at det finnes pasienter som har et godt forhold til - og ønsker å beholde legen sin.

Om leger flest nektet å henvise til abort, og om man møtte stengte dører ved kontakt med sykehuset, ville debatten kanskje vært en annen. I virkeligheten tar 96% av fastlegene abortkonsultasjoner, man kan kontakte sykehuset direkte og man får time hos annen lege neste dag. Dette tilgjengelige tilbudet gjør det nærmest umulig å hevde at kvinners rettigheter tilknyttet abort er truet. Abortkampen enkelte frykter vil bli ført på det enkelte legekontor, kan man helt enkelt unngå ved å la være å gå til reservasjonslegen. Det er kanskje en liten innsats fra pasienter til 4 % av landets fastleger - når for alt man vet 100% av dem er fornøyde med legen sin.

Å løse dilemmaet med forbud fordi man da ivaretar den svakeste part, åpner for nøyaktig de samme argumentene til forsvar for andre pasienter som mister fastlegen sin. Derfor er det beste kompromisset, siden reservasjonsleger allerede eksisterer og har pasienter - at de får søke dispensasjon, at de får godkjent eller avslag basert på pasientenes tilbakemeldinger og at de føres opp i et register som det er lett å forholde seg til.

Uansett utfall av stortingets behandling, er mest sannsynlig ikke siste ord sagt. Vi må gå til kontoret ved siden av eller direkte til nærmeste sykehus - om vi ikke er blant de heldige 96% som har en lege som ikke har reservert seg for å få vår lovfestede hjelp til å avbryte påbegynt svangerskap. 15.000 aborter utføres i landet vårt hvert år. Hvem som egentlig er den svakeste part når det kommer til ufrivillig og uplanlagt graviditet er det bare den enkelte kvinne som føler på. Jeg vet at min fastlege vil mitt beste og jeg ønsker å beholde han. Hva han mener om abort trenger jeg ikke vite, men om det er prisen å betale for å beholde han - ja, takk.

søndag 26. januar 2014

KS kan begynne med å telle seg selv!

I beste mening - men alt arbeid kan ikke puttes inn i et skjema!
Hvor mange saksbehandler i kommunen tar med alt de ikke rakk hjem? Hvor mange bruker hele helgen på arbeidet sitt uten å skrive overtidstimer? Hvor mange leger tar samtaler på kveldstid uten betaling?

Lærernes fleksibilitet kombinert med stadig økte krav og arbeidsoppgaver gjør at KS sitt forslag i beste fall er en velsignelse for lærere som jobber langt ut over sine tilmålte timer. I verste fall er forslaget en tragedie. Ikke minst for elevene. Først og fremst fordi store deler av en lærers arbeidsdag handler om arbeid som ikke kan måles eller tas ut i bonuser eller overtid. Men også fordi arbeid som ikke blir gjort faktisk går ut over noen små og større mennesker som trenger fleksible lærere med tid til dem.

I praksis skjuler lærere både for arbeidsgiver og foreldre hvor underbemannet og overarbeidede vi egentlig er. Vi tilpasser oss, strekker oss, sjonglerer og holder på fordi det jo er motiverende å se at innsatsen gir resultater. Vi vet hva fem ekstra minutter kan bety fra eller til og vi vet og erfarer hver eneste dag at det er langt fra den ideelle hverdagen hvor alt er på plass og samtlige elever møter uthvilte og mette og hvor ingen uløste konflikter eller bekymringer over hjemmeforhold preger dem. Barn som trenger mer enn travle lærere eller foreldre har å gi, urolige hjem, stressede dager, glemte lekser, bekymringer, delte hjem og utstyr, mat og skolesekker som glipper.

For mange lærere ville det kanskje være en velsignelse å kunne forlate jobb kl fire og ha 100% fri både ettermiddager og helger. Med KS sin arbeidstid kunne vi dra på jobb, forberede noen timer undervisning som vi så gjennomfører før vi drar hjem. Sånn gjør vi noen dager før vi må ha noen dager undervisningsfri for å få vurdert tentamener og gjort rettearbeid. Noen dager undervisning igjen før vi må ha møtedager med foreldre og ulike instanser og påfølgende dager hvor vi kartlegger elever, gjennomfører og retter nasjonale prøver og så skriver referat og sørger for dokumentasjon av alt sammen. Å kunne gjøre alt dette i løpet av en 8-16 arbeidsdag ville vært en glede! Når elevene har skolefri blir det muligheter for kompetanseheving og spennende videreutdanninger noen rolige uker på forsommeren før vi tar ferie som alle andre.

Når vi går ut døra kl 16, vet vi at andre tar tak i det vi selv ikke rakk. Arbeidet venter til neste dag, vi kan fortsette der vi slapp. De gule huskelappene, epostene og henvisningsfristene betyr sikkert ikke så mye. I beste fall kan PC'n skrus på igjen om kvelden, men det hjelper lite for eleven som gikk hjem uten jakke, som ikke fikk den ekstra kopien av leksearket eller minnepennen sin fordi undervisningsdelen av dagen var slutt for læreren. Lærere prøver å gjøre det lille ekstra fordi vi vet det er viktig og fordi vi ser at det gir resultater som kanskje er årsaken til at vi valgte yrket i det hele tatt. Det er motivasjonen for å holde på - det er å se resultater - som det vel er for alle andre yrker kanskje - også KS-sjefen og alle andre sjefer: resultater. Målbare resultater.

Og her tror jeg vi er ved kjernen: For alt arbeid kan ikke måles. Spesielt ikke i yrker som handler om mennesker. Man kan ikke dokumentere eller måle effekten av en timinutters samtale med han som gruer seg for å dra hjem eller ta seg overtidsbetalt for en ekstra runde rundt skolebygningen for å sjekke om Lise står alene dette friminuttet også. Lærere flest vil helst bruke tiden på fag og undervisning, men hverdagen er full av andre arbeidsoppgaver som ikke kan plasseres i et skjema eller i en rapport. Barn som skal hjelpes, gjenglemt, mistet, ting må repareres, bøker som må hentes, pulter som skal flyttes og pc'er som må settes i stand. Det er arbeid som ikke kan vente til elevene ikke er på skolen, men som må gjøres her og nå mens eleven venter.

Det er selvfølgelig tilsvarende også i andre yrker. Utfordringer, arbeidspress, frister og krav.. Det er ikke noe mål å framstille læreren som noe overmenneske som får til alt, men i andre yrker hvor den ekstra lille innsatsen gjør kunden fornøyd eller sjefen fornøyd, er det i læreryrket altså bare et barn som vinner på at man tar seg tid til å lete etter den jakka likevel. I andre sektorer er det ofte slik at om man fyller arbeidsoppgavene får man mer tillit, om målene nås blir det kanskje bonus og goder. I det minste får man overtidsbetalt om man sitter til langt på kveld for å komme i mål til fristen. Slik er det ikke i yrker som i stor grad handler om omsorg. Belønningen er lønn - så klart - men det lille ekstra er ikke en fornøyd kunde som kan rapportere på en brukerunderdøkelse. Det er de som trenger et lite ekstra klapp på skulderen eller fem ekstra minutter i en hektisk hverdag. Det er usynlighetsarbeid som er vanskelig å prioritere fordi vi pustes i nakken hele tiden og vet at det er det målbare som er viktig. Vi dokumenterer krenkende adferd for å vise at vi tar tak, men vi har ikke tid til å sette oss ned og prate ordentlig med ungdommene. Vi skriver anmerkninger og kartleggingsrappoeter slik at foreldre i det minste ikke kan ta oss på at vi ikke gjorde jobben vår, selv om vi ikke har tid til å gjøre den.

Vi måler og dokumenterer og når vi likevel ikke får gjort jobben, er løsningen altså i følge KS å binde oss fast til arbeidsplassen etter klokka. Noen kloke hoder med fleksibel arbeidstid har regnet seg fram til at 2 + 2 er 5 bare lærere strekker seg enda litt.

De ser på egne mål, resultater og statistikker og forutsetter samme prinsipper i min arbeidsdag, men i min arbeidsdag er det andre formler som gjelder. Ting kan ikke vente til neste arbeidsdag, jobben kan ikke gjøres utelukkende fra pc og det er ikke statistikker og bonuser som er min motivasjon. I læreryrket - som i alle andre omsorgsyrker handler en stor del av arbeidsdagen om å være en omsorgsperson. Det er ikke-målbart men verdifullt arbeid som samfunnet er godt tjent med at lærere fortsetter med. Vennligst gå et annet sted for å telle. Kanskje kan KS begynne med å telle seg selv.