Linn Stalsberg: "Er jeg fri nå?"

Linn Stalsberg oppsummerer kvinnekampen

Feminister på 1970-tallet mente at første skritt mot kvinners frigjøring var å snakke om utfordringer hver og en føler på i hverdagen, for på den måten å finne et mulig samfunnsmønster. Deretter kunne man endre det sammen.

skriver Linn Stalsberg i sin rykende ferske bok: "Er jeg fri nå?" Jeg aner en bok som kommer til å bli vanskelig å legge fra seg. 269 sider med grundig oppsummering av likestillingskamp og kvinnefrigjøring fra 70-tallet og fram til i dag. For, som hun skriver videre:

Denne kvinnefrigjøringen som de snakket om, hva var det egentlig den skulle frigjøre meg fra og til? Har jeg den nå? Var det sånn idealsamfunnet skulle bli: To foreldre i full jobb mens ungene er åtte-ni timer i barnehagen? Eller var det noe helt annet, og i så fall hva da?

Dette er boken som løfter opp tidsklemma, setter den i en større sammenheng og undersøker om den faktisk kan lære oss noe viktig om samfunnet vårt. Allerede på side 15 er jeg fanget, og følgende spørsmål skal henge i lufta fram til kvelden når husmorpliktene er utført og mammaen kan sette seg med boka igjen:

Vi har muligens skapt et smart, samfunnsøkonomisk gunstig og effektivt system, men er det et klokt et?

Hvem kan la være å legge fra seg boka som ikke bare synser og mener, men som er grundig, faktabasert og med en kilde- og referanseliste fra førti år med debatt.

Tusen takk!

En ettåring vokser til!

Plutselig har det gått snart to måneder, ettåringen som har blitt halvannet, og har blitt en aktiv fyr som utforsker verden både inne og ute.

Snart venter barnehageplass og mamma går tilbake i jobb. Han som blir to år til høsten, har vært ett år lengre hjemme enn hva samfunnet hadde planlagt for meg og oss. Ennå kan han bare tre ord, men han kommuniserer i aller høyeste grad og har mye på hjertet. Han trenger hjelp til alt, øver på å drikke selv og klarer med litt vilje å reise seg opp når han snubler i en søledam.

Disse få månedene som går så fort, snart går han selv inn i barnehagen og vinker hadet til mamma.

Kanskje var det året med åtte ettåringer i familiebarnehage som gjorde at jeg ville være hjemme dette året? Kanskje var det erfaringen med å sitte på jobb mens hun på ti måneder var i barnehagen?

5.000,- per måned er summen samfunnet mener det er verdt at mor (eller far) setter inntektsgivende arbeid fullstendig til side noen måneder av et langt og produktivt arbeidsliv for å ta seg av de aller minste og mest pleietrengende små.

Til høsten er det valg, og sittende regjering ønsker å fjerne kontantstøtteordningen fordi "den stimulerer til at arbeidsføre mennesker går hjemme." Fram til barnehagene har klart å stabilisere seg etter den enorme økninger ettåringer i barnehage. (Bare fra 2009 til 2010 fikk 5600 flere ettåringer plass i barnehage) er det uforsvarlig å fjerne en ordning som gjør det mulig for foreldre å ta seg av ettåringen selv.

Vel er ikke 5.000,- en sum som gjør det mulig for de fleste å være hjemme, men er det et argument for å fjerne ordningen? Burde den ikke heller økes eller utvides? Kontantstøtten er en form for pleiepenger som gis til foreldre som ønsker å ta seg av ettåringen selv - i det minste til han har lært å gå og kan noen få ord.

Det er en ordning et av verdens rikeste land har råd til å beholde!

Framtidas oppbevaringsplasser

Kvalitet i barnehagen - ikke før 2020?

Før påske ble Stortingsmelding 24 presentert. Kunnskapsministeren viser vei for ”Framtidens barnehage” og som trebarnsmor og tidligere barnehagedriver er jeg spent på innholdet. Det er sju år siden den tidligere SV-lederen gikk til valg på ”full barnehagedekning”. 

For sju år siden ventet jeg selv på barnehageplass til eldstemann. I ”vår” Oslonære presskommune var det kamp om plassene, og jeg var godt ut på venstresida politisk i det jeg mente var en selvsagt rett til barnehageplass.

Siden har det gått bratt utfor for barnehagepolitikken, og jeg har fulgt den nøye. Både som familiebarnehagedriver, som mor til barnehagebarn, og som hjemmeværende husmor med yngstemann.

For vi fikk ikke barnehageplass på tross av garantier. Den garantien foreldre er tilsynelatende glade for å ha i dag, bare sju år etter, var årsak til at vi åpnet familiebarnehage i kjelleren: åtte ettåringer og tre voksne. Vi drev barnehage under den mest hektiske utbyggingen, og statlig øremerkede midler sørget for trygg og forutsigbar økonomi. Det ble bygget barnehager; private kjedebarnehager med opp til flere hundre barnehageplasser og små familiebarnehager som vår egen.

Fra 2005 til 2011 økte andelen ettåringer i barnehage fra 50 % til 80 %. Samtidig ble dispensasjoner gitt til både pedagogisk personale, antall barn per voksne og krav til ute- og inneareal. Andel ansatte med utdanning gikk dramatisk ned. Den barnehageutbyggingen som hadde foregått jevnt og trutt fram til 2005, var i ferd med å gå for fort. Enn så lenge sørget likevel den økonomiske statlige forsikringen for likebehandling av både private og kommunale barnehager. Fremdeles er halvparten av både foreldre og barna avhengig av private barnehager.

I 2011 forsvant den statlige finansieringsordningen. Den voldsomme økningen barnehageplasser og spesielt små barn i barnehage skulle overtas av svært varierende kommuneøkonomi. Det gigantiske barnehageslottet som statens rause økonomi hadde sørget for å bygge – og som vi foreldre sendte barna våre til – opplevde å få grunnmuren rystet, når både barn og voksne var vel på plass. I barnehagesammenheng innebærer ”mer økonomisk” å slå sammen avdelinger ved sykdom, unngå å sette inn vikar, ha større avdelinger med færre ansatte. Spesielt på ettermiddagen opplever barnehageansatte å være for få på jobb. I vår hjemkommune legges små, veldrevede barnehager ned, til fordel for store barnehagekjeder som driver ”mer økonomisk”. Førskolegrupper mister tilbud, turdager må avlyses, for mange barn passes av for få voksne, foreldre leverer barn med klump i magen.

Førskolelærer Birgitte Fjørtoft skriver på www.barnehagskebetraktninger.no: 

”Med åtte kollegaer borte med sykefravær og et vikarbudsjett som var sprengt allerede før første løvblad falt, og i tillegg fulle barnegrupper, virker forutsetningene mildt sagt elendige. Ikke elendige, hvis en tenker at barnehagens mandat er oppbevaring av barn. Elendige, når barnehagens mandat er ”å ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling”. Elendige, når vi som jobber der har dette som ambisjon, og til en hver tid ønsker mer enn hva som praktisk talt er mulig å få til.”

I mange kommuner får ansatte munnkurv både overfor foreldre og media. Vi får ikke høre førskolelærer Fjortoft eller andre ansattes fortellinger fra hverdagen – av lojalitetshensyn til arbeidsgiver og for at foreldre skal føle det forsvarlig å levere barna sine fra seg.

Det Regjeringsnedsatte Øie-utvalget dokumenterer effekten av tilstrekkelig voksentetthet både når det gjelder sosial kompetanse, læring av språk og stressmestring, og presiserer viktigheten av mange nok voksne og små nok barnegrupper spesielt for de minste barna. Sosial kompetanse, språkutvikling og godt grunnlag for langt liv i barnehage og skole er argumentet som brukes for at barn har det best i barnehage allerede fra ett års alder.

Problemet i framtidens barnehage er at de økonomiske forutsetningene for å bygge dette tilbudet avhenger av statlig styring, lovfestet minstenorm for voksentetthet og forutsigbare ressurser som sidestiller private og kommunale barnehager. Ikke fra 2020 som Stortingsmeldingen antyder, men fra og med i dag.

Den kvaliteten barnehagen tilbyr ungene – er mer på tross av enn på grunn av regjeringens barnehagepolitikk. Den raseringen de barnehageansatte blir utsatt for viser mangel på respekt for verdens viktigste yrke – og vår aller viktigste sektor for framtida.

”Kvalitet kommer etter hvert”, sa SV-leder Halvorsen for sju år siden. Stortingsmeldingen ”Framtidens barnehage” lover ingen konkret endring for barnehagene. Både Private Barnehagers Landsforbund og Kommunesektorens organisasjon (KS) frykter ytterligere innsparinger. Hva kan det spares inn på i barnehagesektoren?

Det er foreldre som må stille krav til politikere, og det er foreldre som er avhengig av å kjenne innsida av barnehagen for å ta gode avgjørelser for de minste. Demonstrasjonstog og underskriftskampanjer både i ”røde” og ”blå” kommuner ser ut til å ha liten effekt.

Som ungdomsskolelærer undrer jeg over hva det vil koste å ta tak i utfordringene som vokser seg store som følge av barnehageoppbevaring mer enn ”sosialt, faglig og trygt pedagogisk tilbud”.  I 2020, er de som ble født i 2005 konfirmanter. Vi forvalter vår aller viktigste ressurs på aller minst forsvarlige måte. Det er ikke oljefond eller pensjonsfond som redder oss når vi blir gamle. Det er ungene våre.

Venstresida har presentert sin barnehagepolitikk. I oppkjøringen til valgkampen venter jeg på alternativ fra en forhåpentligvis mer ansvarlig høyreside. Gjeninnfør statlig øremerkede midler, sidestill private og kommunale barnehager, gi både ansatte og barnehager de økonomisk forutsigbare rammene både de, vi og barna fortjener. Kanskje er det håp før 2020.

"Beklager, jeg (vi) må være mamma (og pappa)!"

Karianne Gamkinn: "Beklager, jeg må være mamma"

Hvorfor liker jeg Karianne Gamkinns mye omtalte bok: "Beklager, jeg må være mamma?"

Fordi den handler om både mammaen og pappaen som nedpriortierer jobb der ute til fordel for mer tid med egne små, og dermed ikke kan beskyldes for å være likestillingsfiendtlig, bakstreversk eller "opphøye husmorrollen".

Det er etter min mening et viktig bidrag i en familie- og likestillingspolitikken som utfordrer samfunnsidealet om to foreldre i fulltidsjobb fra barna er svært små.

Karianne Gamkinn forteller om hvor vanskelig hun opplevde å levere sønnen fra seg til barnehagen for selv å prestere i en krevende jobb. Uansett hva og hvordan mannen hjalp til, hun selv strakk seg og de begge gjorde så godt de kunne: noe føltes ikke bra.

Å gi av seg selv, eget familie- følelses- og arbeidsliv - i tillegg til å fortelle om egen oppvekst og utfordringene som datter av syk mor - som Karianne Gamkinn har gjort, krever mot!

I mamma- og yrkeslivdebatten er det fort gjort å ende i diskusjonen om hvem som er "riktigst og flinkest" mamma. Jobbe- og hjemmekvinner som hopper ned i hver sin skyttergrav eller opp på hver sin høye hest med meninger og løsningen på vegne av både seg selv og andre. Gamkinn gjør etter min mening det motsatte. Hun forteller, deler og reflekterer, uten på noe punkt å moralisere over andre som velger annerledes. Jeg mener boken klarer kunststykket å bidra konstruktivt til debatten om kvinneliv, familie- og likestillingspolitikk med utgangspunkt i at å levere barn i barnehagen ikke utelukkende oppleves befriende og godt.

Kanskje ikke underlig at det dukker opp både innlegg - og denne (første?) boka som problematiserer kvinneidealet, familielivet og forventningen om å levere eget lite barn i barnehage for å være en flink og "riktig" kvinne?

Selv om boka har en tittel som kanskje appellerer mest til mammaer, mener jeg den også er viktig for pappaer. I dag er nemlig kvinner totalt avhengig av velvillige og forståelsesfulle menn om de ønsker å være hjemme litt lengre enn åtte måneder. Karianne hadde en mann som så verdien av mer tid hjemme.

Det er ikke en selvfølge i et samfunn som først og fremst legger til rette for både kvinner og menn i full yrkesdeltakelse fra barnet er knapt året!

Boka formidler også de utfordrende sidenene ved å "hoppe av karrierekarusellen" og idylliserer på ingen måte valget. Jeg kjente meg igjen, og jeg kjente meg ikke igjen. Jeg kjente meg ikke igjen fordi jeg etter andre permisjon opplevde det som en befrielse å levere yngstefrøken til barnehagen for selv å begynne å jobbe igjen. Jeg kjente meg igjen fordi da barn nummer tre nærmet seg barnehagestart klarte jeg absolutt ikke ser for meg han i barnehage og meg selv et helt annet sted. 

Mange kvinner opplever det godt å ha barnehagen som alternativ. Mange opplever det tungt å måtte skilles fra babyen sin hver eneste dag. Likestillingsdebatten må etter min mening ha pass for begge. 

For mange handler det absolutt ikke om kvinnefrigjøring å føle seg tvunget av mann og samfunn å levere egen baby til barnehagen for å opprettholde forbruk, betjene høye lån og kostbare liv.

Susanne Kaluza drøfter i sin anmeldelse av boka om arbeidsgiver kunne lagt bedre til rette for Karianne og hennes familie for å gjøre overgangen fra mamma til arbeidstaker mer levelig. Hun oppfordrer arbeidsgivere, kommentatorer og beslutningsdakere til å lese boka.

"Hadde arbeidsplassen til Karianne og en rekke andre (...) vært bedre tilpasset en hverdag hvor arbeidstakerne har et liv utenfor jobben, ville utvilsomt flere blitt i stillingen også i småbarnsperioden."

Her har Kaluza et viktig poeng. Jeg vil likevel snu oppfordringen til politikere motsatt: Hvordan legges barne- familie- og likestillingspolitikk til rette for kvinner (og menn) som ønsker å ta vare på egne barn mens de er små. Ikke bare til de er åtte eller ti måneder, men kanskje til de nærmer seg to - eller tre år?

Mange løsninger på dilemmaet kvinner og menn står i for å balansere jobb- og familieliv, handler om å legge arbeidslivet bedre til rette. Jeg mener Gamkinns bok er viktig, fordi den viser alternativet: nemlig å ta valget om mer tid hjemme på tross av uendelig gode ordninger for å velge "som forventet".

Ikke en gang i likestilte Norge er det mulig å være to steder. Også i verdens rikeste land må man ta valg, man må prioritere og man må prioritere vekk.

Jeg mener boka er viktig for både kvinner og menn i en tid hvor hverdagen for mange kommer med et brak. Den viser hvordan to foreldre i fellesskap blir enige om å ta utgangspunkt i en og etter hvert to små gutters behov for tilstedeværende foreldre. Foreldre som begge ser verdien av tid hjemme, og som tar grep i egen hverdag for å få det til.
I verdens rikeste og mest yrkesdeltakelsesvennlige land har kvinner og menn nemlig fremdeles valg. Karianne Gamkinn forteller om sitt og mannens valg - kanskje til inspirasjon for flere.

Frøken Makeløs har for øvrig en nøytral og saklig anmeldelse av boka.

Takk for at du delte, Karianne! Gratulerer med både bokutgivelse, masse positiv respons og viktig bidrag i den aller viktigste debatten: om barna, familien og framtida!

Kontantstøtten handler om ettåringen!

Verdens viktigste jobb - riktignok kun i barnehagen.

Som kontantstøttemottaker hjemme med ettåring, er det underlig å se hvordan kvinne-, arbeidsliv- og likestillingsdebatten blandes sammen i det som først og fremst burde være en debatt om ettåringen og ettåringens behov for trygg og god omsorg.

Etter å ha jobbet i familiebarnehage med ettåringer, levert ettåring i barnehage og vært hjemme med ettåring, har jeg sett jobben med å ta seg av de aller minste barna fra ulike vinkler. Jeg har erfart på kroppen hvor mye jobb det er å ta seg av ettåringer og hvor avhengig de er av voksne rundt som kjenner dem. Jeg har opplevd hvor givende og meningsfullt det er å tilbringe dagene med egen ettåring, – og hvor lite verdsatt det er i ferd med å bli fra samfunnets side. Jeg har også opplevd hvor godt det er å kunne levere ettåringen fra seg for selv å være i jobb. Jeg trives med å jobbe og er glad for hver eneste mulighet likestillingskampen har gitt meg!

Likevel handler kontantstøtten verken om mammaen, pappaen, likestillingskampen eller kvinne- og karrierepolitikk. Kontantstøtten verdsetter ettåringens omsorgsbehov, og er en liten sum til foreldre som gjør jobben med å ta vare på ettåringen selv.

Eksperter, forskere og fagpersoner med kunnskap om hva ettåringen trenger for å utvikle seg optimalt, er fraværende i debatten. Hvorfor? Fordi det passer dårlig å snakke om at ettåringen er i en sårbar fase tilknytningsmessig og at ettåringen trenger kjente, nære trygge voksenpersoner rundt seg for å legge godt utgangspunkt for et langt videre liv i både barnehage og skole. Kanskje dekkes dette behovet i barnehagen. Kanskje ikke.

Det er ubehagelig å snakke om at barnehagen kanskje ikke tar ansvaret for ettåringen på alvor. Den voldsomme økningen ettåringer i barnehage kombinert med fjerning av statlig øremerkede midler og manglende minstenorm for voksentetthet, er absolutt ikke det beste grunnlaget for en trygg og forsvarlig hverdag for ettåringen i barnehage. 

Mange og stadig flere forteller om forhold i barnehagene som ikke er forsvarlig for de aller minste barna. Øie-utvalgets barnehagemelding "Til barnas beste" skulle bli hensyntatt i stortingsmelding om "Framtidas barnehage" som ble presentert før påske. I følge Arild M Olsen i barnehageutvalget er ikke stortingsmeldingen verdt papiret det er skrevet på. Framtidas barnehage ser ikke lovende ut. Spesielt ikke for ettåringen.

Det er først og fremst de minste barna som taper på at ingen vil vedta minstenorm om voksentetthet. Det er de minste som taper på at barnehagene blir kommunens innsparingspost. Og det er de minste som taper på en stortingsmelding som i følge både kommunesektorens organisasjon (KS) og private barnehagers landsforbund vil sørge for ytterligere innsparinger i barnehagene de nærmeste årene.

Å forseslå å fjerne kontantstøtteordningen samtidig som kvaliteten i barnehagene raseres, er barne- og familiepolitikk av verste sort. Kontantstøtten et det eneste alternativet for foreldre – i det minste til barnehagene har stabilisert seg etter ”barnehageeksplosjonen”. Kontantstøtten må slett ikke fjernes. Ordningen må tvert i mot økes og utvides, slik at flere foreldre kan ta valget om å ta seg av ettåringen selv.

”Du må gjerne velge å være hjemme”, er tonen. ”Bare ikke forvent at vi som jobber skal betale for det”. Om ettåringen tas vare på i barnehagen, der i mot, nevnes det sjelden at statlige midler subsidierer 90% av kostnaden – og jobben – det faktisk er å ta vare på ettåringen.

Er det noe mer rimelig at folk som jobber skal betale for at andre tar vare på ettåringen i barnehagen enn hjemme?

Om vi kunne vri debatten om kontantstøtte over på å verdsette en viktig jobb, istedenfor å nedrangere den til både uviktig, annenrangs, unødvendig og samfunnsunyttig – kunne kanskje debatten bli annerledes? Kunne vi forme samfunnet på en måte som gjør det like selvfølgelig, realistisk og økonomisk mulig for foreldre av begge kjønn å takke ja til barnehageplass fra ett år som å takke nei? Kanskje målet om å få alle barn i barnehage kunne gjelde fra to års alder? Kanskje kommer menn også i større grad på banen om vi ikke utelukkende snakker om omsorg for egne barn som en mindre viktig arbeidsoppgave så fort barnet har fylt ti måneder?

Anette Trettebergstuens ”arbeidslinje” har ikke rom for å ”betale arbeidsføre kvinner for å gå hjemme og gjøre ingenting”. Barne- familie- og likestilingsminister Inga Marte Thorkildsen stiller seg bak henne. "Å gå hjemme er ikke like verdifullt som å være i jobb." De kunne begge utmerket godt frontet et syn som nettopp verdsatte arbeidet det faktisk er å ta vare på en ettåring. De kunne begge forsvart kontantstøtten uten å la det handle om ”manglende arbeidsmoral” og ”å ikke bidra i det samfunnet man selv er en del av”. Kanskje må kvinner i posisjon se verdien av den jobben kvinner til alle tider har gjort, og ikke det motsatte.

I verdens rikeste og mest likestilte land er vi i ferd med å fjerne muligheten for å være fulltidsforelder mer enn åtte eller tre måneder. Ikke først og fremst fordi vi ikke vil betale for det – men fordi det anses verken som viktig, verdifullt eller samfunnsnyttig.

Det er absolutt ikke lukrativt å takke nei til full inntekt og statlig subsidiert barnehageplass. Den største kostnaden for valget om hjemmeomsorg er det dermed den enkelte familie selv som tar. Penger til shopping og venninneturer er det lite av når "inntekten" er 5000 kr per måned. Livet med ettåring lar seg dårlig kombinere med cupkakesbaking, spaopphold eller "caféliv". I hvert fall ikke for kvinner flest – og kanskje er det kvinner flest vi bør snakker om og ikke den promillen som har mulighet til å være hjemme med aupair og vaskehjelp i tillegg?

Hvor er far i debatten, spør mange. Hvis det er så viktig å være hjemme, hvorfor ikke far? Fordi små barns omsorgsbehov er viktigere enn hvilket kjønn det er på forelderen som setter jobb til side, er det underordnet om det er mor eller far som takker ja til kontantstøtten. Likestillingskampen må ikke trekkes inn i en hver debatt som i denne sammenheng først og fremst handler om ettåringens behov for far eller mor.

Jeg har selv opplevd gleden og det frigjørende ved å levere ettåringen til barnehage for selv å dra på jobb. Jeg har også opplevd å ikke klare det, fordi jeg ville ha ettåringen sammen med meg selv.

Fram til barnehagekvaliteten har stabilisert seg er det uforsvarlig å fjerne kontantstøtteordningen. Og om foreldre av ulike grunner likevel ikke har mulighet til å være hjemme lengre enn permisjonstida, er det fullt mulig å takke nei til kontantstøtte og ja til barnehageplass. Da har foreldre valget, og det valget må foreldre få ha - først og fremst av hensyn til ettåringen.

"Vi skal jo ikke sy puter under armene på ungene, skal vi vel?"

Vi vil jo helst at alt skal være bra! Om barnehagekvalitet

”Full sykehusdekning innen 2020! Ved hjelp av private utbyggere bygges lokalene allerede i dag, vi gir dispensasjoner både til krav om utdannet personell, antall ansatte på vakt og krav til lokalenes utforming og innhold. Pasientene slipper vi inn i morgen, så utdanner vi de ansatte etter hvert.”

Omtrent tilsvarende har barnehageutbyggingen foregått de siste sju år. Lovfestet rett til barnehageplass har vært utgangspunkt for en barnehageutbygging og et eksplosjonsartet inntog av ettåringer i barnehagen ingen har sett maken til verken i historien eller i verden.

”Barnehage legger det beste grunnlaget både faglig og sosialt for et langt liv i skolen og videre i livet”, hevdes det. Jeg skulle tro de fleste er enige i at det forutsetter at barnehagene er noe mer enn oppbevaringsplasser med voksne som tilsynsførere.

Ikke et vondt ord om barnehagene eller de som jobber der! Jeg vil si det stikk motsatte: Hva de står i, holder ut, finner seg i, og alt de gjør for at vi foreldre kan gå på jobb med magefølelsen noenlunde på plass. De smiler, ungene vinker, vi gjør alle så godt vi kan! Å tenke på at barnehagene kanskje ikke klarer å tilby den kvaliteten ungene våre fortjener, vil vi helst slippe. 

Likevel har VG plaget oss med overskrifter den siste tiden om ”at halvparten av alle barnehager har brutt lov eller forskrifter”. Det er sikkert ikke så ille, sier foreldrene. Eller tilsvarende den bølgen av twittermeldinger som fulgte i etterkant av VGs tabloidiserte barnehageavsløringer: "Jeg datt og slo meg da jeg var liten - kanskje en sak for VG?" eller ”Ungene har bare sunt av blåmerker og skrubbsår.” og ”Det lukter avføring på badet vårt - Ring VG!” Svein Egil Omdal sørget i Aftenbladet for å plukke fra hverandre VGs avsløringer for godt, og kunnskapsministeren kunne ønske sine twitterfølgere god påske med henvisning til Omdals beroligende innlegg om VG-hysteriet.

Det passer dårlig å snakke om regjeringens rasering av barnehagene i oppkjøringen til valgkampen. For som Omdal ganske riktig skriver om det VG forsøker å påpeke av fokus på barnas sikkerhet:  "Det var jo ikke i barnehagen de ble påkjørt, og det var jo ikke i sølepyttene mellom sandkassen og lekestativene de druknet."

VG har helt sikkert bare overdrevet sin avdekking av sikkerhetsbrudd i halvparten av barnehagene barn ned i ettårsalder tilbringer dagene i. Det er åpenbart mer behagelig å bagatellisere eller latterliggjøre hele barnehagedebatten. ”Vi skal jo ikke sy puter under armene på ungene, skal vi vel?”

Men barnehagekvalitet handler ikke kun om å unngå dødsfall og skrubbsår. Det handler om å tilby de aller minste ungene en hverdag med voksenkontakt, med sosialisering, læring og pedagogisk innhold. Kvalitet handler om stabile økonomiske forhold til barnehagedriver, om voksentetthet og om tilstrekkelig fagutdannet personale.

Fram til 2005 ble barnehager bygget jevnt og trutt, i sakte og passende tempo, tilstrekkelig til at personalet rakk å gjennomføre utdanning, lokalene kunne bygges forsvarlige, passe store, og samsvare med kommunens økonomi til å drifte og følge dem alle opp. Siden 2005 og det høytidelige ”barnehageløftet” har andelen førskolelærere per barn stupt, antall dispensasjoner om krav til utdanning har økt, antall store barnehager har økt, og små barnehager legges ned. Barnehageøkonomien som var sikret som følge av statlig øremerkede midler under barnehageutbyggingen forsvant i 2011, for at kommunene skulle overta ansvaret.

Tilbake sitter kommuner med varierende økonomi, barnehageplasser foreldrene har blitt avhengig av, og barn som skal finne seg best mulig til rette med ansatte som jobber seg halvt i hjel for at alle skal være mest mulig fornøyd. De barnehageansatte blir bedt om å være lojale mot arbeidsgiver, berolig foreldre og dekker over som best de kan.

Fra tid til annen letter likevel barnehageansatte på lokket, og forteller om forhold i barnehagene som er  uforsvarlige hva gjelder små barns omsorgsbehov. De forteller om å være alene voksen for å se til tretten små barn, om ettåringer som blir passet av tilfeldige vikarer og om turer, førskolegrupper, faglig oppfølging som må avlyses på grunn av dårlig økonomi. 

Og, ja Omdal, de forteller om usikrede sølepytter, som for en femåring bare handler om å snuble, bli våt og reise seg igjen, men som for en ettåring kan bety det aller verste eller lungebetennelse fordi ingen var der til å hjelpe han opp.

Om målet er barnehageplass til samtlige kan denne regjeringen skryte av egne resultater. Om målet er barnehager med kvalitet, blir kanskje svaret et annet?

Uforsvarlige forhold i barnehagene er ramme alvor. Det gjelder de aller minste barna som blir oppdaget med avføring og blodig rumpe fordi bleiekøen var for lang, om små barn som ikke får den trøsten vi selv fikk da vi slo oss, eller om barn som for første gang forsøker seg på små ord og er avhengig av noen som forstår for å utvikle språk. 

Mange har ventet på stortingsmeldingen ”Framtidens barnehage”som ble lagt fram før påske. Kanskje finnes tegn tiltak som gjør noe med ressursene, med voksentettheten, med kvaliteten og hverdagen for de som er i barnehagene og har ventet på endring til det bedre siden 2005? 

"Med en rekke tiltak fra regjeringens side som kommunene plikter å sørge for, er meldingen ikke en gang verdt papiret det er skrevet på", forteller Arild M Olsen som representerte de private barnehagene i det regjeringsoppnevnte Øie-utvalget. KS slakter en minstenorm om voksentetthet som ikke loves før 2020, og frykter enda mer innsparing og kutt i sektoren de neste årene. Barnehage.no frykter for familiebarnehagene som for de aller minste har vært et godt alternativ. Kort fortalt har Øie-utvalgets innstillinger i meldingen: "Til barnas beste" om voksentetthet, små barnegrupper og kvalitet tilsynelatende ikke hatt innvirkningen for regjeringens kurs for barnehagene i framtida.

Fremdeles er halvparten av ungene avhengig av de private barnehagene. Om ambisjonene for barnehagene våre er ”å unngå drukningsulykker og trafikkuhell”, er vi helt klart på rett vei. Men som foreldre kan vi kanskje forvente mer? Kanskje spesielt for de minste? Om barnehageplass handler om kvalitet for både barn og ansatte, er barnehagedekningen lavere i dag, enn da denne regjeringen overtok.

Vi har ikke råd til å vente til 2020 på kvalitet. Da er de som var ettåringer i 2005 konfirmanter. Høstens valg blir et verdivalg, forteller venstresida. Siste sju års barnehagepolitikk forteller meg at venstresida ikke bør ta monopol på ”myke og menneskelige verdier". 

Nå er det bare å brette opp ermene: Gjeninnføre statlig øremerkede midler, sørge for samme økonomiske rammer til private som kommunale barnehager, tilby de ufaglærte assistentene lønn under utdanning, utdanne flere førskolelærere og la barna komme til barnehagene etter at kvaliteten, lokalene og de voksne er på plass og ikke motsatt. 

Kanskje kan til og med kontantstøtteordningen for de aller minste barna økes og utvides, så flere foreldre kunne ha økonomisk mulighet til å ta seg av egne små barn – i det minste til barnehagesjokket har lagt seg? Men, på den annen side: "Vi skal jo ikke sy puter under armene på ungene heller, skal vi vel?"

Hvorfor forteller vi hverandre at kvinners innsats i verden er mindre viktig?

Fra den tiden kvinner hjemme ble verdsatt for innsatsen.

VamPus forsøker i sitt selvmotsidende innlegg ”Tidsklemma– et verdispøsmål” som en av mange å fortelle hvor provoserende det er at noen av oss kvinner hjemme med barn ber om å bli respektert og verdsatt av samfunnet for innsatsen.

Hun skriver om ”å dyrke en hjemmetilværelse med barn” med ”koselig familieliv og hjemmebakt brød på bordet” og hvor dårlig gjort det er å ta valget om å være hjemme å ta seg av egne små barn. Hun er en av mange som åpenbart har funnet fasiten for samtlige kvinner, og som kjører seg fast i et likestillingsspor som gjør det vanskelig å være kvinne i verdens mest likestilte land - om man da ikke velger å leve livet VamPus har valgt.

"Det er bare en liten andel privilegerte kvinner som har kunnet dyrke en hjemmetilværelse med barn", belærer VamPus i kjent stil.

Resten  har måttet jobbe døgnet rundt for å få endene til å møtes. I dag vil de som vil være hjemme med barn at de som ikke har annet valg enn å jobbe skal betale for deres verdivalg. Det er ikke bare dårlig gjort, det er direkte provoserende.

VamPus innlegg er fullt av selvmotsigelser. Hun kritiserer dagens kvinner som velger å gjøre den innsatsen kvinner i tidligere tider ble både respektert og verdsatt for å gjøre. Samtidig hyller hun både bestemødre og oldemødre som "slet fra morgen til kveld". Hun forteller om mormoren

at de enten bar vann i bøtter, eller tok en tønne på en kjelke og manøvrerte så godt de kunne. Men uansett skvulpet vannet over, og de ble våte, skjørtene frøs til is og de brukte timer på å få igjen varmen.

Å sammenligne hjemmearbeidende husmødres innsats med våre oldemødres innsats blir ganske håpløst. De fleste både menn, kvinner, hjemme- eller utearbeidende her til lands har det bedre enn menn, kvinner, hjemme- og utearbeidende for hundre år siden hadde. Også fulltidsarbeidende kvinner og menn der ute, har vel en rimelig mye mindre krevende jobb enn det menn på jordet, i gruva, på sjøen eller i fabrikken hadde det for hundre år siden.

Om referansen er våre oldemødres tid, er det vanskelig å debattere likestilling konstruktivt. Jeg tror de fleste er enige om at folk flest både hjemme, ute, i jobb, på gården eller med pass og stell av barn hadde det tyngre for hundre år siden enn i dag: Lange, tunge, fysisk krevende arbeidsdager med minimalt av rettigheter, pause og betaling. Å kose seg på jobb ved pc’n noen små timer midt på dagen høres også ganske fristende ut, i forhold til det slitet våre oldefedre måtte holde ut i, eller hva VamPus?

Når VamPus framstiller hjemmeværenderollen som bare kos og hygge med "cafeliv, storbyturer, shopping med venninner og helgeturer", så kan jeg fortelle at jeg har mindre tid til meg selv som hjemmeværende med tre små, enn jeg hadde i fulltids lærerjobb før jeg fikk barn. Jeg savner veken egentid, egenpleie, shopping eller storbyturer. Jeg savner at innsatsen hjemme for og med hus, hjem og barn verdsettes. Som innsats for hus, hjem og barn til alle tider har blitt verdsatt.

Nei, jeg forventer ikke lønn for strevet. Eller som VamPus forteller meg: ”ikke be om at de som jobber for å klare seg selv skal kompensere deg for det.”. Slapp av! Jeg forventer ingenting. Bare en liten smule respekt for valget.

Det virker som om VamPus og hennes medsøstre ser ut til å tro at samtlige av dagens heldige, utakknemlige hjemmeværende kvinner lever sine liv i bitte små vedlikeholdsfrie leiligheter med uendelige muligheter for kos og egenpleie. Mange av oss bor i eneboliger som skal holdes i orden, med hager, vedlikeholdsarbeid og selv om vi ikke har åtte barn som "våre oldemødre", eller må hente vann i bekken, har vi heller ikke tanter, bestemødre eller naboer som kan hjelpe til når overskuddet for egen del er på et minimum. 

Jo, vi har mannen, men han er jo også på jobb der ute og bidrar som best han kan når han kommer hjem. Jo, vi har både barnehager og SFO-ordninger, men er det så usannsynlig at den jobben kvinner tidligere hjalp hverandre med tidligere: hus, hjem og barn, fremdeles er det enkelte kvinner opplever som viktig, meningsfullt, energigivende og viktig?

Er det gitt at målet, livet og lykken for alle kvinner handler om raskest mulig å komme seg vekk fra egne små for ”selv å bli selvstendig, frigjort, lykkelig og uavhengig”? Som hjemmeværende knebles vi i debatten fordi vi ”åpenbart ikke vet verken vårt eget eller samfunnets beste” eller vi blir beskyldt for å ”benytte oss av avskyelige hersketeknikker” bare fordi vi så forsiktig vi kan forsøker å forklare hvorfor vi ønsker å jobbe litt mer her hjemme, og litt mindre der ute. 

VamPus slipper å bli fortalt hvor heldig hun er, hvilke muligheter hun har, hvilken plikt hun har til å benytte seg av dem alle og leve opp til det idealet tidligere tiders kvinner har kjempet fram hver eneste gang hun ber om respekt for sitt valg av liv og karriere. 

Som hjemmearbeidende kan man knapt åpne munnen uten å bli satt på plass med ”hvor heldig man er som ikke trenger å slite sånn som alle oss andre”.

Helt ærlig, VamPus: Er det noen i vårt samfunn som sliter på linje med våre oldemødre og oldefedre? Har noen rett til å mene noe om noe som helst dersom samfunnet for hundre år tilbake er det vi sammenligner oss med? 

Skal vi noen sinne komme videre i en likestillingsdebatt som etter min og manges mening har kjørt seg fast i et blindspor, må vi begynne å forholde oss til kvinner som mennesker med ulike ønsker, behov, drømmer og liv.VamPus har ikke funnet fasiten for samtlige kvinner. Det har heller ikke jeg. Mitt hjemmeår funker for meg, og jeg forventer ikke annet av samfunnet enn at innsatsen hjemme blir verdsatt.

Der kvinner for hundre år siden fikk beskjed om å holde seg ved kjøkkenbenken der de hørte hjemme, var det mange som følte det ekstremt krenkende å ikke kunne utfolde seg første og fremst som det mennesket de var, og ikke som lojal representant for sitt kjønn. I dag føler mange kvinner seg fanget i et liv og en virkelighet som ikke bare oppleves frigjørende og god. Mange kvinner trives der ute i verden - som deg VamPus! Men mange kvinner ønsker å være mer hjemme. 

Kanskje opplevde din mormor og din oldemor at innsatsen de gjorde for hus, hjem og barn var viktig. Var deres innsats noe mer viktig for samfunnet enn min?